En verdig alderdom for personer med utviklingshemning

Uttalelse vedtatt av FOs landsstyre 11. desember 2009:

En verdig alderdom for personer med utviklingshemning

Det er nødvendig med økte ressurser og styrket kompetanse i tjenestene for å sikre eldre med utviklingshemning selvbestemmelse og individuelt tilrettelagte tjenester. For å sikre en verdig alderdom må myndighetene være særskilt oppmerksom på de spesielle utfordringene aldring hos personer med utviklingshemning medfører.

Landsstyret i Fellesorganisasjonen (FO) har ved flere anledninger reist en bekymring for rettsikkerheten, levekårene og tjenestene til personer med utviklingshemning. Det er nødvendig med en styrking av innsatsen på en lang rekke områder. Ofte viser det seg at andre grupper i befolkningen blir prioritert. Valgkampen i høst og forslaget om verdighetsgaranti i tjenestene har blant annet fremhevet eldre som en gruppe som ikke får dekket de behovene de har. I den forbindelse ønsker landsstyret å påpeke viktigheten av at situasjonen i forhold til eldre med utviklingshemning krever særskilt oppmerksomhet. Det er viktig å sikre disse en verdig aldring.

Mennesker med utviklingshemning lever lengre enn før. Samtidig viser forskning at mange med utviklingshemning har en atypisk aldring. Dette fører til særskilte utfordringer både for personen det gjelder og for tjenesteapparatet. Dessverre erfarer FO at tjenesteapparatet i kommune-Norge ikke alltid er godt nok rustet til å møte disse utfordringene. Kapasitet og kompetanse mangler, noe som blant annet fører til uheldige diskusjoner rundt organisering av tjenestene.  Det vil bli spørsmål om de skal legges inn på sykehjem, få tilbud om omsorgsbolig, få tilbud i nåværende hjem, eller bli flyttet til annen bolig. Her kan manglende kompetanse bli avdekket, men også manglende vilje til å bevilge de ressursene som skal til for å sikre både tilpassede fysiske forhold og rett kompetanse. Mange eldre med utviklingshemning har heller ikke familie som følger opp deres situasjon. Disse blir da ekstra avhengig av et velfungerende tjenesteapparat. Eldre med utviklingshemning må ikke bli kasteballer mellom ulike tjenesteområder.

Tjenestene til eldre med utviklingshemning må være individuelt tilpasset. Det er av avgjørende betydning at vedtak om tjenester og utøvelse av tjenestene endres i takt med endrede behov. Dessverre viser helsetilsynets tilsyn med kommunene at mange ikke er gode nok på dette. Også for denne gruppen bør det være et mål å opprettholde kontinuitet, sørge for meningsfulle aktiviteter og opprettholde sosiale relasjoner. Det må sørges for at ressurser og kompetanse tilføres slik at man kan bo i eget hjem så lenge som mulig. Skal det være aktuelt med flytting, må dette alltid skje i samråd med den personen det gjelder. Det må ikke være slik, som det har vært eksempel på, at kommunens politikere fatter vedtak om flytting av personene uten at personen det gjelder selv får være med på å bestemme. Selvbestemmelse er et avgjørende prinsipp for tjenesteyting, også i forhold til eldre med utviklingshemning. Hvis flytting til for eksempel sykehjem er aktuelt må det sørges for at det er tilstrekkelig kompetanse til å følge opp de særskilte behovene personene har.

Det er også avgjørende at kommuner og andre myndigheter utvikler gode ordninger for blant annet informasjon og oppfølging rettet mot personer med utviklingshemning som blir eldre. Det må ikke tas som en selvfølge at alle eksisterende ordninger også passer til personer med utviklingshemning. Her kan for eksempel nevnes behovet for oppfølging knyttet til overgangen fra arbeid til pensjonisttilværelse. Det trengs en egen seniorpolitikk for denne gruppen av befolkningen.

Landsstyret i FO er glad for at myndighetene blant annet gjennom nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse satser på kompetanseutvikling og forskning på aldring hos personer med utviklingshemning. Det er avgjørende at kommunene følger opp med ressurser, kompetanse og vilje til å sikre en verdig alderdom for personer med utviklingshemning.