Sosionomen

SOSIONOMEN

1.0 Innledning
Sosionomutdanningen kvalifiserer for arbeid med å forebygge, løse og redusere sosiale problemer. Sosionomen i Norge arbeider innenfor et vidt spekter av arbeidsfelt. En stor andel arbeider i kommunal helse-, sosial- og barneverntjeneste. For øvrig jobber sosionomen i spesialisthelsetjenesten; psykisk helse for barn, unge og voksne, i rusfeltet, samt somatisk helse. Videre i arbeids- og velferdsetaten (NAV), i kriminalomsorg, skole, statlig barne-, ungdoms- og familieforvaltning, høgskole, universitet og forskningsinstitusjoner m.m.

Sosionomen har ulike arbeidsoppgaver; sosialt arbeid i direkte kontakt med mennesker, råd og veiledning til kolleger og samarbeidspartnere, administrasjon, ledelse, undervisning, forskning og fagutvikling.

I 2007 er det i Norge nær 14.000 utdannede sosionomer og ca. 2700 sosionomstudenter.

2.0 Utvikling av sosionomutdanningen
I 1920 startet Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN) ettårige ”sociale kurs” for kvinner. Dette var den første utdanningen av sosialarbeidere i Norge. Kursene ble drevet av aktive kvinnesakskvinner med fokus på å bedre livsvilkårene for utsatte grupper. Samtidig som de sosiale kursene gikk inn i NKN sosialskole kom den første statlige sosialarbeiderutdanningen i 1950. Denne ble gitt ved Norges kommunal og sosialskole. Utdanningene var først 2 ½ år. I 1967 ble den treårig og kandidatene fikk yrkestittelen sosionom.

Utdanningene var et ledd i byggingen av velferdsstaten. Avskaffelse av fattigdom og sosiale problemer var viktige mål, samtidig som man ville utdanne sosialarbeidere som skulle hjelpe folk som fikk problemer. Det skapte også behov for lokale administratorer i de nye velferdstiltakene. Fra før hadde faget en klinisk tradisjon ved at mye av sosionomens yrkesutøvelse fant sted ved sykehusene.

Faget sosialt arbeid, slik det undervises og praktiseres i Norge, har røtter både i norsk sosialhistorie og i internasjonale fagtradisjoner.

Den norske sosialpolitikken har i særlig grad påvirket fagets praksis innenfor sosial- og barneverntjenestene i kommunene, mens utdanningen og teoriutviklingen fra starten var påvirket av fagets utvikling i USA og England.

3.0 Bachelor i sosialt arbeid
Sosionomen tar sin bachelorutdanning ved høgskoler/universitet rundt om i hele landet. Utdanningen tilbys i hovedsak som en 3-årig fulltidsutdanning, men noen utdanningssteder tilbyr 4-årig deltidsutdanning. En nasjonal rammeplan setter rammer og standarder for utdanningen. Den enkelte høgskole/universitet utarbeider fagplaner, og har stor frihet mht organisering og tilrettelegging av studiet. Ny gradstruktur ble innført fra studieåret 2001 og gir betegnelsen bachelor i sosialt arbeid etter endt utdanning.

Bachelor i sosialt arbeid er en bredt basert grunnutdanning som kvalifiserer for arbeid med sosiale problemer på ulike felt og med ulike målgrupper. Studiet omfatter 180 studiepoeng. Foruten metodefaget sosialt arbeid undervises det i samfunnsvitenskapelige, psykologiske og juridiske emner. Veiledet praksisstudier og ferdighetstrening er sentrale elementer i studiet. Videre vektlegges tverrfaglig læring, som skjer i fellesundervisning med flere helse- og sosialarbeiderutdanninger. Denne legger grunnlag for tverrfaglig og flerfaglig samhandling i praksis.

Formålet med bachelorstudiet i sosialt arbeid, slik det uttrykkes i rammeplanen, er å utdanne brukerorienterte og reflekterte yrkesutøvere som er kvalifiserte til å arbeide med å forebygge, løse eller redusere sosiale problemer.

3.1 Hva er sosialt arbeid
I fag- og forskningsmiljøer foregikk det tidligere en diskusjon om sosialt arbeid kunne regnes som et eget fag eller bare forstås som et tverrvitenskapelig felt. FOs ståsted er at sosialt arbeid må forstås som et fag og sosionomen som en profesjon.

Litteraturen gir et sammensatt bilde av hva sosialt arbeid er. Irene Levin (2004) sier at sosialt arbeids forståelsesramme bygger på en forestilling om mennesket som unikt, og hvor det formes gjennom sine relasjoner til de nærmeste og den konteksten det befinner seg i. Sosialt arbeid som fag kan ikke ses uavhengig av praksis.

Shulman (2003) mener sosialt arbeid som fag og virksomhet har som formål å legge til rette for samhandling mellom klienten og det sosiale systemet som klienten er avhengig av for å få hjelp. Sosionomens oppgave er å bruke sin fagkunnskap i hjelpeprosessen. Shulman hevder at sosialt arbeid har to fokus. På den ene siden har man klienten; en enkeltperson, en familie, en gruppe eller et lokalsamfunn som er utsatt, undertrykt eller opplever utilfredsstilte behov eller tap. På den andre siden har sosionomen et annet objekt for oppmerksomhet og aktivitet; omgivelsene. Omgivelsene forstås her som samfunnssystemene som berører, undertrykker, utstøter eller avhjelper. Dette betyr ikke at den enkelte sosialarbeider forventes å beherske fullt ut både klientarbeid og samfunnsreformarbeid. Det er faget som har et todelt ansvar (Kokkinn 2005). Dette gjenspeiles også i FOs yrkesetiske grunnlagsdokument.

Sosialt arbeid kan ut fra dette karakteriseres som endringsarbeid eller problemløsningsarbeid. Samtidig er det viktig å forstå profesjoner som sosiale konstruksjoner, som noe som hele tiden skapes, gjenskapes eller dekonstrueres i et samfunn i stadig endring (Abbot 1988).

Den internasjonale sosialarbeiderorganisasjonen (IFSW 2003) har formulert følgende definisjon av sosialt arbeid:
”Sosialarbeiderprofesjonen arbeider for sosial endring, problemløsning i forhold mellom mennesker for å forbedre deres velferd. Sosialt arbeid benytter seg av teorier om menneskelig atferd og sosiale systemer for å intervenere på de punkter hvor mennesker samhandler med sine miljøer. Menneskerettighetsprinsipper og prinsipper om sosial rettferdighet er fundamentale i sosialt arbeid.”



4.0 Videreutdanning, fordypning og spesialisering
Mange sosionomer tar videreutdanning og spesialiserer seg innenfor sitt arbeidsfelt. Stadig flere har hovedfag/mastergrad i sosialt arbeid eller tar tverrfaglig mastergrad. I senere år er antallet doktorgrader blant sosionomer økende.

FO har etablert og administrerer godkjenningsordninger som gjelder spesialkompetanse, klinisk sosialt arbeid og faglig veiledning. Variert arbeidspraksis, teoretisk fordypning, systematisk og prosessrettet veiledning er viktige elementer i godkjenningene.

Pr. 1.04.07 er antallet sosionomer (FO-medlemmer) godkjent:

Faglig veiledere 1377
Kliniske sosionomer 724
Sosionomer med spesialkompetanse 28
I tillegg er det gitt godkjenning til sosionomer som ikke er medlemmer i FO.

5.0 Sosionomens kunnskaper og ferdigheter
Sosionomen og sosialt arbeid som fag har benyttet flere tilnærminger:
• individuelt arbeid med enkeltpersoner og deres familier, nettverk og omgivelser
• gruppearbeid med mennesker med felles problemer eller interesser
• samfunnsarbeid; naboskaps-, grasrot- og reformarbeid
• sosial administrasjon og planlegging

Tilegnelse av kunnskap har et praktisk formål. Problemer defineres ikke bare på grunnlag av teoretiske hypoteser, men også på grunnlag av opplevde problem, beskrevet av og gjennom dem problemet gjelder. Teori og praksis inngår i en sirkulær prosess hvor de gjensidig påvirker og utvikler hverandre. Dette fordrer at sosionomen må ha et spesielt fokus på læring av egen praksis. Sosialt arbeid baseres på en generell fagkunnskap om samfunnsforhold samt en konkret forståelse av klienters opplevelse av sin situasjon. I dette spenningsfeltet ligger sosionomens faglige skjønn.

5.1 Analytiske ferdigheter
Sosionomen kan analysere sosiale problem ut fra ulike perspektiv og intervenere på forskjellige nivå. Arbeidsmåter og tiltak velges ut i fra hva som er relevant i den enkelte situasjon. Dette krever kunnskap om hvordan ulike sosiale problemer framtrer og forstås. Videre kreves kunnskap om det offentlige og private hjelpeapparat og hvordan ulike institusjonelle ordninger av sosial, helsemessig, kulturell og organisatorisk art fremmer ulike forståelses- og tilnærmingsmåter. Kunnskap om mellommenneskelige fenomen og prosesser er en forutsetning.

5.2 Relasjon og samhandling
Sosionomens yrkesutøvelse betegnes gjerne som endringsarbeid og sosionomen som endringsarbeider. Endringsarbeid skjer i relasjon og gjennom samhandling mellom mennesker. Profesjonelt sosialt arbeid utøves hovedsakelig i direkte kontakt enten med lokalsamfunn, en organisasjon, gruppe, familie, enkeltperson eller øvrig hjelpeapparat. Sosionomen må kunne etterstrebe å etablere og opprettholde en konstruktiv relasjon gjennom hele arbeidsprosessen, også når det oppstår konflikter.

5.3 Ressursmobilisering
Sosialt arbeid bygger på et positivt menneskesyn med en grunnleggende tro på menneskers iboende ressurser. Uformingen av velferdsordningene og forhold ved samfunnsutviklingen virker inn på enkeltindividers og befolkningens muligheter for mestring. Tap av selvtillit og minsket tro og evne til å se muligheter for endring kan ofte være en konsekvens av sosiale problemer. Sosialt arbeid skal bidra til motivering og mobilisering av ressurser.

5.4 Forvalter og koordinator
Sosionomen arbeider ofte innenfor rammer som setter grenser for hvilken hjelp som skal ytes. Profesjonen kjenner lov og regelverk og har kunnskap om beslutningsprosedyrer og påvirkningskanaler. I sosialt arbeid legges det vekt på å vurdere når det er nødvendig å arbeide for å endre rammebetingelsene, slik at tjenestene er bedre tilpasses den enkeltes behov. Sosionomen bruker sin kunnskap til å bidra til et helhetlig tilbud for den enkelte. Individuell plan (IP) er et viktig redskap i dette arbeidet.

5.5 Konfliktarbeid og tvang
Sosionomen ivaretar oppgaver som innebærer både hjelp og kontroll. I visse tilfeller gir lovverket hjemmel for at det foretas inngrep i menneskers private sfære uten utrykkelig samtykke eller mot den enkeltes uttrykte vilje. I slike situasjoner må hensyn avveies, og det stilles store krav til sosionomen om å informere og formidle begrunnelser for tiltak. I tillegg må det foretas komplekse sosialfaglige og etiske valg, og det stilles store krav til korrekt saksbehandling. Sosionomen må derfor ha en særlig kompetanse til å løse konflikter, til å arbeide i situasjoner preget av motsetninger, hvor også rettsikkerheten skal ivaretas.

5.6 Maktforholdet i sosialt arbeid
Sosialt arbeid innebærer utøvelse av makt, myndighet og sosial kontroll. Sosionomen er satt til å iverksette samfunnets sosial- og helsepolitikk, og har dermed mulighet til å avgjøre spørsmål som har store konsekvenser for den enkelte. Ulik kunnskap, språk og posisjon i samfunnet kan skape skjevhet i relasjonen. For å kunne yte hjelp i en slik situasjon er det å vise respekt, åpenhet, tillit og omsorg avgjørende. Det innebærer at sosionomen må vedkjenne seg maktforholdet, betrakte og vurdere egen makt og kommunisere åpent om den. I sosialt arbeid inngår etiske vurderinger, kritiske refleksjoner om egen fagutøvelse, samt valg og handling ut i fra faglig metodikk.

5.7 Politisk aktør
Sosionomens yrkesutøvelse gir kunnskap om hvordan enkeltmennesker, grupper og samfunn gjensidig påvirker hverandre. Med utgangspunkt i denne kunnskapen skal sosionomen kritisk vurdere hovedmål og virkemiddel i sosialpolitikken og virke som premissleverandør for beslutninger i hjelpeapparat og overfor politiske myndigheter. Sosionomen skal påpeke og arbeide for å motvirke sosial utstøting og uverdige livsvilkår.

Sosionomen vil i sitt arbeid møte situasjoner og forhold som burde vært annerledes. I noen tilfeller er det nødvendig å varsle til arbeidsgivere, brukerorganisasjoner, helsetilsyn, FO eller media.

6.0 Framtidsperspektiver
Sosionomen er på ulike arenaer og har et sammensatt virkefelt. De sosiale problemene og løsningen av disse endres over tid. Det er en utfordring å utvikle faget slik at det stadig evner å sette sosionomen i stand til å utøve tjenester til beste for klientene. Det kan ikke være et mål å entydiggjøre sosialt arbeid. Et fag som baserer seg på å fange inn den sosiale virkeligheten, må være prosessuelt og i kontinuerlig utvikling. Å utvikle gode allianser opp mot sosionomens undervisnings- og forskningsfelt og å initiere forskning på sosionomens arbeidsfelt og yrkesutøvelse er viktig.

Feltet for sosialt arbeid står overfor store utfordringer. Disse er både av ideologisk, politisk, økonomisk og organisatorisk karakter. Gjennom fagets klare samfunnsmandat må yrkesutøvelsen både kritisk reflektere og fange opp de endringer og utfordringer som samfunnet står overfor. Kvaliteten på tjenestene er avhengig av at de sosialfaglige perspektivene blir ivaretatt.

Kilder:
• Nasjonal rammeplan for sosionomutdanningen med forskrift fastsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet 1.12.05.
• FOs yrkesetiske grunnlagsdokument, vedtatt 2002.
• IFSWs definisjon av sosialt arbeid, norsk versjon 2003.
• FO-registre; medlemsregister og register godkjenningsordninger 2007.
• Irene Levin: Hva er sosialt arbeid. Universitetsforlaget 2004.
• Judy Kokkinn: Profesjonelt sosialt arbeid. Universitetsforlaget 2005.
• Siv Oltedal (red): Kritisk sosialt arbeid. Gyldendal 2005.
• Lawrence Shulmann: Kunsten å hjelpe mennesker i samhandling med systemer. Gyldendal 2006.