Å jobbe med voldsutsatte barn
10% av alle barn har blitt utsatt for vold eller overgrep i en eller annen form. Det er to barn i hvert klasserom. Temaet er vanskelig og tungt. Det er likevel så viktig at vi som fremtidige barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere våger å snakke om det.
I helgen arrangerer FO-Studentene sin årlige lokallagskonferanse, en fagkonferanse for FO-Studenter fra hele landet. Vi inviterte Susanne Devik Hope fra Barnevernvakten og Anita Stende fra Oslo Krisesenter, til en samtale for å snakke om sine erfaringer i møte med voldsutsatte barn og unge.
Stende og Devik Hope forteller at de opplever mange voksne som er redde for å snakke med barn om overgrep. Det er de voksne som velger taushet og overser faresignalene. Det gjør at mange barn opplever at de prøver å fortelle, men ikke blir lyttet til. Mens de voksne er redde for å si noe feil, er det bare en ting de mener man kan gjøre feil, nemlig å tie.
Stende forteller at hun fortsatt kan bli usikker i møte med voldsutsatte barn, selv etter mange års erfaring. Selv om man blir tryggere på hvordan man snakker om vold og overgrep med barn, tråkker man noen ganger feil. Hun forteller at noen saker også er vanskeligere enn andre, og da er det viktig å stole på kunnskapen sin og tillate seg å ikke ha alle svarene.
Selv om det er tungt å jobbe med barn som opplever vold og overgrep, legger begge vekt på at det er et givende og meningsfylt arbeid, fylt med lyspunkter. Det er først når man våger å snakke med barn om de vanskeligste tingene at man får mulighet til å hjelpe dem.
Devik Hope trekker frem faglig kompetanse som et viktig redskap i arbeidet med voldsutsatte barn. Å kunne gjøre faglige vurderinger, basert på forsknings- og erfaringsbasert kunnskap, er viktig i arbeidet med denne spesielt sårbare gruppen. Både andre profesjonelle, barnet selv og barnets nærmeste kommer til å stille spørsmål ved vurderingene man gjør. Ikke minst møter man situasjoner der man opplever å selv bli usikker på om man har håndtert en sak på riktig måte. Da er det viktig å kunne gå tilbake til sin faglige vurdering for å trygge seg selv og andre på at man håndterer saken til barnets beste. Eller å endre vurderingen ettersom ny informasjon kommer til, eller saken utvikler seg.
Iris Jansdottir Nordberg, leder av FO-Studentene, ledet samtalen.
Barn bruker et annet språk enn oss. Hvordan kan vi stille de riktige spørsmålene? Spør Nordberg. Vi må være nysgjerrige, stille spørsmål og tåle å høre de vonde tingene, sier Devik Hope. Både hun og Stende forteller om hvordan barn noen ganger kan ha andre uttrykk eller forklaringer på vold og overgrep, enn det vi som voksne ville brukt. Dette kan gjøre at fortellingene om vold kan bli vanskelig å oppdage. Da er det viktig å spørre, få barnet til å bruke andre ord og gi eksempler på et de sier. Andre ganger er derimot barnet overraskende åpen og direkte, forteller Devik Hope.
Det er mange studenter som er utrygge på hvordan de kan møte voldsutsatte barn på en god måte når de skal ut i praksis og arbeidslivet. Stende og Devik Hope sitt aller beste tips er å tørre å spørre. Barn trenger trygge voksne som møter barnet der de er.