Norden framheves som et forbilde når det gjelder arbeidsliv og velferd. Den nordiske modellen er en styringsmodell som skiller Norden fra øvrige vestlige land. Modellen har flere kjennetegn som er viktige forutsetninger for at den er så vellykket. Viktige kjennetegn er:

  • Høy sysselsetting og lav arbeidsledighet
  • Høy og jevnt fordelt velferd, det er relativt liten ”forskjell på folk”
  • Høy grad av likestilling mellom kvinner og menn i arbeids- og samfunnsliv

Nå ser vi at den nordiske modellen er under press. Markedsliberalistisk ideologi truer velferdsstatens formål og grunnleggende verdier.

Nordisk Forum for Sosialpedagoger (NFFS) og Nordiske Sosionomforbunds Samarbeidskomite (NSSK) mener at det offentlige skal sørge for differensierte og tilgjengelige velferdstjenester av høy kvalitet.

De nordiske landene forener høy levestandard med likhet og en god offentlig sektor. Grunnprinsippet er universelle rettigheter. Velferdsordningene finansieres kollektivt, blant annet gjennom skatt. Global finanskrise, økende markedsliberalisme og stort press på offentlige budsjetter, krever at fagbevegelsen øker innsatsen for å forsvare velferdsstaten.

NFFS og NSSK sier nei til å bruke markedsøkonomiske prinsipper som overordnet rettesnor for offentlig forvaltning, fordi:

  • markedsmekanismene er uegnet til å drive fordelingspolitikk
  • muligheten til å utvikle og opprettholde likeverdige offentlige tilbud i hele landet undergraves
  • demokratiet svekkes ved at viktige beslutninger unndras politisk beslutning og kontroll
  • kravet om likebehandling, forutsigbarhet, åpenhet og innsyn i offentlig forvaltning tilsidesettes

NFFS og NSSK krever derfor:

  • Framtidige budsjetter må sette befolkningens velferd og behov for trygghet og forutsigbarhet i sentrum
  • Kvalitet og innhold i tjenestene må prioriteres framfor kortsiktige markedsorienterte hensyn
  • Sterkere politisk styring av forvaltningen

I en tid med stort press på offentlige budsjetter er det viktig å fastholde og prioritere innsatsen og ytelsene til samfunnets mest utsatte barn, unge og voksne, samt mennesker med nedsatt funksjonsevne. En særlig innsats for å få unge i utdanning og jobb er helt nødvendig. Det forutsetter ikke bare en økonomisk prioritering, men i høy grad en økt sosialfaglig og sosialpedagogisk kompetanse i innsatsen.