Søk

Du er her:

Eventyret om landet langt mot nord

Appell i forbindelse med forslag til arbeidslivsendringer på Youngstorget 19. juni. Forbundsleder Mimmi Kvisvik var en av flere forbundsledere som holdt appell på fanemarkeringen hvor det var møtt fram 75 faner fra hele landet.

Det var en gang for lenge, lenge, siden. I et land langt mot nord, med is og snø, og med olje.

Det var det landet som best hadde kommet seg gjennom en krise som nylig hadde vandret over verden - kalt finanskrisen. Det var den verste krisen som hadde rammet dette lille landet i manns minne, i alle fall siden 1930-tallet.

Mange andre, store og små, utfordringer ble løst på samme måten. Dette var et land som trodde på kraften i samarbeid, og anerkjennelse av hverandres perspektiver. Det var liksom lettere å få med seg folk på den måten, hadde folk i dette landet tenkt.

En av grunnene til at en hadde klart seg så godt gjennom finanskrisen var at arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter var så gode til å jobbe sammen for å finne løsninger. Den måten å løse utfordringer på kalte de «Den norske modellen». Gjennom årtier hadde den modellen vist seg å bringe suksess til dette lille landet.

Men nå blåste en ny vind over landet. Denne nye vinden brakte med seg budskapet om at det var på høy tid å begynne å tenke annerledes enn de hadde vært vant til i dette lille landet. Nå gjaldt det mer å tenke som alle de andre gjorde. Ikke minst så de nye styresmaktene i det lille landet mot østerled, til storebror Sverige. Det vi hadde holdt på med i dette lille landet langt mot nord var så umoderne, tenkte den nye statsministeren og hennes venner. Nei, nå skulle vi effektiviseres og moderniseres, mer skulle styres - ikke av oss, men av en de kalte MARKEDET.

Midt i denne omleggingen dukket det opp en mann ved navn Robert Eriksson. Han var landets nye arbeids- og sosialminister, dog var det svært vanskelig å få fatt på hvor det sosiale kom inn? En måtte lete langt – og lenger enn langt – for å få øye på hva som var sosialt?

 Ett av denne mannens hovedprosjekter skulle vise seg å bli å tvinge de folkene som stod lengst unna arbeid og ikke helt klarte å jobbe, til å jobbe (han kalte det arbeidsplikt for sosialhjelp). Det fikk han litt, men ikke så mye motstand på, for det gjaldt tross alt ikke så mange…

En av de som likevel talte Robert Eriksson midt imot hadde erfaring med arbeidsplikt for sosialhjelp fra et stort land i vesterled. Landet ble kalt Storbritannia. Han sendte ut en budstikke, (gjengitt i Aftenposten 17. juni 2014), der han skrev: «Ikke gjenta våre feil! Det er med undring jeg har fulgt nyheten om at den norske regjeringen ønsker å sette tiltak for arbeidssøkere med særlige behov ut på anbud... I mitt land, Storbritannia, har anbud ført til at antallet leverandører er blitt redusert. De ideelle og ikke-kommersielle organisasjonene presses ut. Internasjonale konserner kontrollerer nå store deler av markedet, skrev mannen i sin budstikke til folket der nord (Michael Evans, tidligere president i European Union of Supported Employment).

Det andre hovedprosjektet til Robert Eriksson skulle det vise seg at han fikk mere motstand på. Når han kastet seg over «nødvendige endringer/moderniseringer av arbeidsmiljøloven (AML)». Det hadde Eriksson og frendene hans lovet, allerede da de dannet regjering i det lille landet, langt mot nord. «Et fleksibelt og familievennlig arbeidsliv», kalte Eriksson forslagene sine.

Falskneri og nytale, tordnet det mot ham. For mot Robert Eriksson og alle hans venner i regjeringen reiste det seg et stort troll. Dette flerhodede trollet ble kalt Fagbevegelsen.

Hva er moderne, fleksibelt og familievennlig i flere midlertidige ansettelser, mer bruk av alternative arbeidstidsordninger i betydningen LANGE arbeidsdager, mer overtid og begrensning i å finne gode løsninger sammen for hvordan ordne arbeidstid?, spurte trollet. Hva er moderne med å rygge tilbake til fortiden hvor sjefen skal bestemme det hele og/eller bestemme det sammen med en absolutt grensevokter - kalt tilsyn? Det skulle vi jo hatt i reserve når vi ikke klarte å finne ut av ting sammen?

Det blir ikke flere jobber – men faste jobber erstattes av midlertidige, sa trollet. Vi kan se både til vesterled og til sønderled – overalt ser vi at denne politikken fører til mer løsarbeid, svakere rettigheter for innleide arbeidstakere og et mer tydelig A- og B-lag i arbeidslivet, ja sågar et C-lag i arbeidslivet kan vi få.

Mer søndagsarbeid, lengre vakter og det som kalles «alternative arbeidstidsordninger», rammer særlig skift- og turnusarbeidere i helse-, sosial- og omsorgssektoren, fortsatte trollet - som altså til daglig ble kalt fagbevegelsen. Familievennlig blir det i alle fall ikke når det blir færre regler for hvem som kan jobbe når, og sjefen får mer makt (enten gjennom pålegg om overtidsarbeid, arbeid på søndager eller gjennom tillatelse til å utvide arbeidsdagen).

Trollet ristet oppgitt på alle hodene sine, og sukket: Det legges mer til rette for sosial dumping. Når det legges til rette for mer uoversiktlige forhold på arbeidsplassene, kollektiv søksmålsrett fjernes, dårligere lønn for innleide og flere med løsere tilknytning til arbeidslivet, svekkes kampen mot arbeidslivskriminalitet. Da hjelper det lite at Eriksson har foreslått strengere straffer for sosial dumping. For tar han egentlig dette problemet på alvor?, spurte trollet.

Fagbevegelsen måtte igjen samles på noe de kalte valen - der samlet de seg over hele landet. Hun som var LO-sjef i det lille landet langt mot nord raste ut og inn av korridorer for å snakke folk til vett. Og jeg skal si hun var forbannet! Det rent lyste av henne, så sint var LO-sjefen.

 Da Robert Eriksson var ny minister hadde han og LO-sjefen gått tur langs Akerselva. De hadde til og med sendt ut en budstikke om dette. Nå var ikke klimaet like godt, og turer ved elva var det slutt på mellom de to. LO-sjefen begynte heller å gå tur med fagforeningsvenner i UNIO og YS, og sammen dro de på felttog mot den mektige, og egenrådige, ministeren.

LO-sjefen hadde dessuten mange venner rundt omkring, som også samlet seg på torg etter torg i hele, det lille, landet.  Så mange var de at verken Robert Eriksson, eller hans venner, kunne overse dem. Ja, så mange ble de til slutt at Eriksson, og vennene hans, måtte gi seg. Slik ble det fortsatt - og i virkeligheten - et moderne, effektivt og familievennlig arbeidsliv i dette lille landet.

La dette ikke bare bli et eventyr, men en virkelighet!

La oss sammen ta opp kampen mot de foreslåtte endringer i norsk arbeidsliv. Det er NÅ denne kampen står. Og den kampen SKAL VI vinne!

Les mer om markeringen i Fri fagbevegelse.no

Fellesorganisasjonen (FO)
Mariboesgate 13
Pb 4693 Sofienberg
0506 OSLO

Fakturaadresse: Fellesorganisasjonen
v/4human AS, Postboks 853, 3606 Kongsberg
faktura@4humanIT.no


Tlf.: 02380 | kontor@fo.no
(Tlf fra utlandet: +47 22469487)

Hurtiglenker

@ FO 2017 - Webredaktør: rune.soma@fo.no - Ansvarlig redaktør: Mimmi Kvisvik

CorePublish publiseringsløsning