Mimmi Kvisvik fra FO, Thomas Johansen fra Landsforeningen for barnevernsbarn og Sissel Aarak fra SOS-Barnebyer mener lokalpolitikere må ta ansvar for at dem som ikke roper høyest også blir hørt.
Mimmi Kvisvik, Thomas Johansen og Sissel Aarak

Innlegget stod først på trykk i Stavanger Aftenblad

Statsminister Erna Solberg varsler nå at de tøffeste dagene kanskje ligger foran oss. Det muterte viruset øker smittetrykket. Helsemyndighetene frykter å miste kontrollen, og med ett er vi er tilbake i mars. Mange kommuner opplever en ny unntakstilstand.

Men noe har vi lært. Erfaringene gjennom nesten ett år med pandemi er at ressurssterke og høylytte interesser er raske med å kreve tiltak uten å vurdere alle konsekvensene. Særlig de som ikke rammer dem selv.

Som kommunalsjef for oppvekst i Øvre Eiker, Else Berit Kyte, sa det til VG i desember: «Mange har fryktet smitte og karantene før jul, og har presset på for at skolene skal stenges eller i det minste gjennomføre hjemmeskole.» Oppvekstsjefen berømmet lokalpolitikerne i kommunen for å stå imot presset.

Ja, for vi vet det nå: De barna som ikke har det særlig godt hjemme, trenger det pustehullet skole, barnehage og fritidsaktiviteter gir dem. Arenaene der de i tillegg har størst sjanse for å bli sett og få hjelp.

I mars satte Barne- og familiedepartementet ned en koordineringsgruppe som skal vurdere tjenestetilbudet til barn og unge under koronapandemien. Så langt har gruppa levert ti rapporter blant annet bygd på innspill fra ulike tjenester, organisasjoner og barneombud.

Rapportene viser at altfor mange barn og unge har det svært vanskelig under pandemien – og at de stadig blir flere.

Familier som allerede vegret seg for å søke hjelp, ble vanskeligere å fange opp. Barn med psykososiale vansker og funksjonsnedsettelser ble mer isolert. Familier som fungerte godt nok med rammer som skole og barnehage rundt seg, fikk ikke gitt god nok omsorg da alt stengte ned. Og til sist gjentas advares det igjen mot at stress og fortvilelse som følge av oppsigelser og permitteringer kan tas ut i mer skadelig atferd mot barn.

Derfor er det nå, i en tredje smittebølge, helt avgjørende at vi lærer det vi kan av de to første: For det første må regjeringen sørge for lokalt handlingsrom. Vi vet at mange kommuner har hatt store inntektsfall og økte utgifter knyttet til smittevern. For at lokalpolitikere skal kunne gjøre gode valg, må de ha økonomisk handlingsrom og forutsigbarhet. I tillegg må lokalpolitikerne rundt om i landets kommuner lytte til barnevernsledere, oppvekstsjefene og ikke minst barna selv om hva som skal til for å hjelpe de barna og familiene som trenger det mest.

Med kalde hoder og varme hjerter som lobbyister for pandemiens minst ressurs-sterke røster.

Thomas Johansen, Leder i Landsforeningen for barnevernsbarn
Mimmi Kvisvik, Forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO)
Sissel Aarak, Generalsekretær i SOS-Barnebyer