I 1967 kom lov om folketrygd som bygget på prinsippene om en universell, effektiv og rettferdig ordning for å sikre alle innbyggere økonomiske ytelser ved midlertidig eller varig bortfall av arbeidsinntekt. Man fikk belønning for å stå i arbeid gjennom tilleggspensjon som var basert på hvor mye man hadde tjent, noe som gjenspeilet rettferdighetsprinsippet. Det samme gjorde grunnpensjonen, eller minstepensjonen, som var et minimum for å sikre alderdommen for alle, uavhengig av opptjening. Folketrygden kompenserte dermed for ulikhet i samfunnet ved at den ikke straffet de som hadde dårlig helse og ikke kunne stå i arbeid. Folketrygden tok også utgangspunkt i besteårsregelen, noe som betød at utregningen av pensjon bygget på de 20 beste arbeidsårene, det vil si de årene hvor man hadde høyest lønn.


I løpet av årene etter 1967 ble det gjort flere endringer innen folketrygden, blant annet ble pensjonsalderen redusert fra 70 år til 67 år. Når man likevel så at mange i tunge yrker ikke klarte å stå i arbeid frem til pensjonsalder ved 67 år, presset fagforeningene igjennom AFP (Avtalefestet pensjon) i tariffavtalene. AFP er en tilleggspensjon til alderspensjonen gjennom folketrygden, og er en avtale mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og staten. Det innebærer at alle tre betaler inn en del til AFP. AFP skal gi personer som, av ulike årsaker, ikke kan stå i arbeid en mulighet til å gå av med pensjon ved 62 år uten å tape i pensjon. AFP er dermed den oppsparte summen du, arbeidsgiver og staten har betalt inn og som du benytter deg av frem til du tar ut alderspensjonen ved 67 år.


Men i 2001 ble pensjonskommisjonen nedsatt av regjeringen Stoltenberg. Denne kommisjonen jobbet frem forslagene som ble til pensjonsreformen. Fokus var rettet mot at det skulle lønne seg å stå i arbeid, og i 2005 fikk forslagene flertall på Stortinget til en ny alderspensjon. I 2009 ble det nye systemet vedtatt, og i 2011 trådte det i kraft. Personer født etter 1963 omfattes av den nye pensjonsreformen.

Hvilke konsekvenser har egentlig den nye pensjonsreformen for oss som i dag er unge? Flere faktorer spiller inn på hvor mye vi får å leve av når vi selv blir gamle. For det første bygger dagens pensjonsordning på endringer i levealder. Levealderjusteringen innebærer at pensjonen blir fordelt på flere år, slik at den blir redusert livet ut. En må da velge mellom å få pensjonskutt livet ut, eller stå lenger i arbeid for å oppnå samme pensjon. Noen vil si at dette er rettferdig – vi får jo tross alt flere år med pensjon enn de som står i arbeid lenger. Imidlertid er ikke dette en rettferdig ordning når vi vet at mange innenfor våre profesjoner står i arbeid hvor de er særlig utsatte for vold, trakassering og trusler, noe som medfører store psykiske og fysiske belastninger og som i sin ytterste konsekvens kan innebære at man ikke kan stå i arbeid til pensjonsalder. Noen yrker har heller ikke like lang gjennomsnittlig levetid, noe som innebærer at en sosialarbeider på NAV gjerne kan stå i jobben sin lengre enn en tømrer. Noen yrkesgrupper lever i snitt mange år kortere enn andre, og vil bli taperne, selv om de har stått like lenge i arbeid som andre innen en annen yrkesgruppe.

Et annet moment ved levealderjusteringen er at for hvert år den gjennomsnittlige levealderen i befolkningen øker, så øker opptjeningstiden for å få samme pensjon med åtte måneder. Det vil ikke nødvendigvis være tømrerne som drar opp den gjennomsnittlige levealderen i Norge, men gjerne advokater og akademikere. For tømreren innebærer dette å måtte stå lenger i arbeid og finansiere de økte pensjonskostnadene til de med høy levealder. Et kjapt regnestykke viser at en sosionom født på 90-tallet, med 40 års opptjeningstid og i overkant av 430 000 i året vil ved å ta ut folketrygdens pensjon ved 67 år ha mindre enn halvparten av sin årslønn i pensjon.

For det andre teller alle årene i arbeid med når pensjonen vår utregnes. Tidligere ble de 20 beste årene talt med, noe flere tjente på fordi de da fikk strøket de dårligste årene med eksempelvis deltidsarbeid fra regnestykket. I dag gjelder alleårsregelen hvor alle år med inntekt fra du er 13 år til du er 75 år teller med. For dem med høy lønn og flere år i arbeid vil dette tilsi god opptjening. For dem med perioder uten inntekt eller deltidsarbeid, vil dette bety trekk i pensjon. Regjeringens slagord om større valgfrihet og større satsing på midlertidige stillinger vil i særlig grad påvirke kvinner som er særlig representert hva gjelder å arbeide deltid. Dette vil igjen ha betydning når pensjonen skal utregnes og alle år teller med.

Så hva må vi gjøre for å ha en pensjon å leve av? I følge bankene må vi ha en jobb med god lønn, jobbe heltid, jobbe i mange år og velge en arbeidsgiver med en god pensjonsordning slik at AFP kan heve pensjonen vår da den kommer i tillegg til alderspensjonen fra folketrygden. Men kan alle egentlig velge dette? Burde vi ikke forsøke å være på den sikre siden og slik spare til vår egen pensjon? I så fall; har alle muligheter til å spare? Og hvilke aktører tjener på vår sparing om ikke de private aktørene som nettopp er bankene.


Vi i FO-Studentene vet at det er forskjeller mellom folk hva gjelder sosial og økonomisk kapital. Vi vet at hvor du kommer fra, hva foreldrene dine jobber med og hvordan din oppvekst har vært, har stor innflytelse på egne valg og muligheter hva gjelder utdanning og arbeid. Vi vet også at mennesker faller utenfor arbeidslivet grunnet psykisk og fysisk uhelse. Vi kjenner arbeidslivet og vi kjenner virkeligheten til menneskene vi jobber med og for. Derfor må nettopp vi synliggjøre og kjempe for en pensjonsreform som speiler denne virkeligheten, og som sørger for en anstendig tilværelse for oss selv og for våre brukere idet en går av med pensjon.


FO-Studentene krever:

  • en endring av dagens alderspensjon som speiler de faktiske forskjellene mellom folk i Norge.
  • en endring av levealderjusteringen slik at pensjonskutt ikke rammer yrkesgrupper som ikke kan stå like lenge i jobb som andre og som har en kortere forventet levealder.
  • AFP som kompensasjon for dem som av helsemessige årsaker må gå av med pensjon før pensjonsalder.
  • et økt press på privat sektor uten tariffdekning hvor arbeidstakerne ikke har rett til AFP.