Vedtak fra FOs landsstyre 18. - 19. oktober 2016

PÅ LIK LINJE – vil det føre oss et skritt nærmere?

Nok en gang har vi fått et dokument som analyserer kjent og tilgjengelige data om personer med utviklingshemning og deres rettsikkerhet og grunnleggende rettigheter. Nok en gang er det bekreftet at situasjonen er alvorlig, faktisk alvorligere enn antatt og det står svart på hvit at grunnleggende rettigheter ikke er ivaretatt på felt etter felt. Personer med utviklingshemning lever i et samfunn der de blir diskriminert, ekskludert, segregert og det gjenspeiler så godt som alle områder og livsfaser.

Hovedkonklusjonen er at for personer med utviklingshemning skiller de ulike livsområdene seg i vesentlig grad fra hva andre kan forvente. Utvalgets gjennomgang viser:

  • Elever med utviklingshemning mottar et dårligere opplæringstilbud enn andre elever.
  • Elever med utviklingshemning er i liten grad inkludert i fellesskolen.
  • Personer med utviklingshemning har i liten grad arbeid og svært mange mottar uføretrygd fra de fyller 18 år.
  • Få eier egen bolig eller får mulighet til å velge bosted eller boform
  • Flertallet har oppnevnt verge og administrerer i liten grad egen økonomi.
  • Svært få personer med utviklingshemning stifter familie og får barn, eller har venner som ikke har en utviklingshemning.
  • I motsetning til befolkningen for øvrig, reiser personer med utviklingshemning langt sjeldnere på ferie og de deltar i liten grad i idrett eller samfunnsliv.
  • Personer med utviklingshemning har et dårligere helse tilbud, får ikke mulighet til å ta beslutninger om egen helsebehandling, får mangelfulle helse- og omsorgstjenester og utsettes i større grad enn øvrig befolkning for tvang, makt og overgrep.
  • Organisering av helse- og omsorgstjenester hindrer deres selvbestemmelsesrett, deltakelse og inkludering i samfunnet.
  • Få er politisk aktive

Utvalget legger til grunn den relasjonelle forståelsen av funksjonshemning forklart som misforhold mellom individets forutsetninger og samfunnets krav. De peker på at denne tolkningen av begrepet er viktig å legge til grunn for utforming av tjenester og tiltak for mennesker med utviklingshemming også. Slik tjenestene er organisert i dag virker som om det tas utgangspunkt i den medisinske modellen der funksjon en person med utviklingshemming ikke klarer å gjennomføre selv blir erstattet av andre. De peker særlig på segregert opplæringstilbud og bruk av verge i forhold til økonomi.

Åtte løft for å sikre personer med utviklingshemning grunnleggende rettigheter.

Løft 1: Selvbestemmelse og rettsikkerhet

Dette viser til grunnleggende rettigheter gjennom blant annet en grundig gjennomgang av FN konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) og dens betydning for norsk lovgivning og personers rettssikkerhet. Utvalgets gjennomgang viser at norsk lovgivning ikke respekterer eller sikrer personer med utviklingshemnings rett til frihet og selvbestemmelse. Utvalget foreslår flere viktige endringer, blant annet at CRPD fullt ut inkorporeres i norsk lovgivning, etablering av gratis rettshjelp for personer med utviklingshemning. Det foreslås endringer i vergemål og muligheter for å frata en persons rettslige handleevne, samt endringer i regler om bruk av tvang.

FO ønsker særlig å trekke frem forslaget om rett til beslutningsstøtte i form av beslutningsrådgiver som et spennende og godt begrunnet forslag.

Løft 2: Likeverdig og inkluderende opplæring

Her er det knyttet sju tiltak for å sikre og forbedre opplæring til elever med utviklingshemning. Alle tiltakene vil påvirke og bidra til økt kvalitet og bedring av dagens situasjon. FO ønsker å legge spesielt vekt på viktigheten av det foreslåtte tiltaket om at alle elever med utviklingshemning skal undervises av lærere. Utvalget har knyttet dette til opplæringslovens § 10-11 og på skille mellom personal tilsatt i undervisningsstillinger og øvrig personell. Det er her viktig å trekke frem behovet for tverrfaglig kompetanse i undervisningsstillingene. Det er derfor svært gledelig at det foreslås utarbeidelse av lønnssystem i skolen som skal sikre andre yrkesgrupper enn lærere får uttelling for formell utdanning.

Løft 3: Arbeid for alle

Her er det foreslått fire viktige tiltak, deriblant rett til arbeidsevnevurdering og varig oppfølgingsmulighet for personer med utviklingshemning. Dette er viktige tiltak både for å sikre personer med utviklingshemning mulighet for tilrettelagt arbeid og mulighet for å stå i arbeid over tid. FO er bekymret for konsekvensene av å flytte ansvaret fra NAV til kommunene for å tilby tilrettelagt arbeid. Det er lite som utfra dagens situasjon tilsier at kommunene vil kunne ivareta VTA-ordningen bedre enn NAV, det er større sannsynlighet for at tiltaket pulveriseres og nedprioriteres i konkurransen med alle de andre oppgavene kommunen har ansvar for. Arbeid er en viktig arena for å skape sammenheng og mening i livet. Uten denne muligheten forsterkes forskjellsbehandling og ulik behandling av personer med utviklingshemming.

Løft 4: Mulighet for god helse og omsorg

Personer med utviklingshemning har et dårligere helse tilbud enn øvrig befolkning og de mottar mangelfulle helse- og omsorgstjenester. Rettighetsutvalget har flere gode forslag knyttet til endringer i lovbestemmelser, styrking av habiliteringstilbud og utvikling av en veileder for helseoppfølging. Det er også flere gode forslag knyttet spesielt til ivaretakelse av barn med utviklingshemning og til avlastning- og barnebolig tilbud.

FO savner og er sterkt bekymret for det som syntes å være sikring av «ordinære» helse- og omsorgstjenester, både utforming og kompetanse. Det er knyttet til disse tjenestene flest og mest omfattende tjenester gis. Sett i lys av foreslåtte endringer i primærhelsetjenesten og innføring av kjernekompetanse i kommunene er det vanskelig å forstå at dette ikke er bredere behandlet i

NOUen. FO hadde forventet at det her ville komme tydelige normeringskrav og forslag knyttet til innhold, omfang og kompetanse nivå.

Løft 5: Eget hjem

FO støtter forslagene og ønsker særlig velkommen foreslåtte punkter i en «ny» boligsosial handlingsplan i regi av husbanken. Det er videre foreslått endringer i vilkår for tilskudd fra Husbanken knyttet til størrelse på samlokaliserte boliger som er i tråd med intensjonene fra ansvarsreformen.

Løft 6: Kompetanse og kunnskap

Løft 7: Koordinerte tjenester

Det er antakelig på de to områdene vi knytter størst grunn til bekymring. Det er ingen av forslagene som det er noe direkte feil med, men det er skremmende at utvalget gjennomgående har så lave forventninger eller ambisjoner knyttet til å styrke tjenestene. Det er betydelig mangel på kompetanse i tjenestene til personer med utviklingshemning. Helt siden ansvaret for tjenestene ble overført fra institusjonsomsorgen (HVPU) til de kommunale tjenester i 1991, har tjenesten stadig fått færre med relevant kompetanse sett oppimot antallet som mottar tjenester og omfanget av vedtakene. Til tross for at både erfaringsstudier og forskning viser at brukergruppen profilerer på å motta tjenester som har høy faglig forankring.

Ser vi på hvem som mottar hjelp i de kommunale helse- og omsorgstjenester så er det i hovedsak personer med rusrelaterte problemer, psykiske lidelser og utviklingshemning. Dette krever at kommunene har nødvendig kompetanse til å møte bredden og kompleksiteten i de behov brukerne har – og her er for eksempel sosial- og spesialpedagogisk kompetanse grunnleggende viktig.

Dette blir særlig tydelig når det er tiltak knyttet til grunnutdanning for ufaglærte og etterutdanning til lærere og spesialpedagoger på områder som er vernepleierens kjerneområder. Vernepleieren er den eneste profesjonen som har både en sosialfaglig og helsefaglig sammensetning i fagkretsen med en tilhørende helseautorisasjon. Denne kombinasjonen samt spesifikk kompetanse på sammensatte vansker der ofte kognitive vansker utgjør en av dem, gjør at vernepleie er blitt en nøkkelprofesjon innen helse og omsorgssektoren. At dette ikke er tydeliggjort er vanskelig å forstå.

Løft 8: Målrettet styring

Det foreslås at ansvaret å sikre personer med utviklingshemning grunnleggende ivaretakelse er det behov for å løfte dette ut fra dagens plassering i Bufdir og å opprette et eget og nytt fagdirektorat. Dette mener FO er både riktig og viktig. Gjennom hele historien og mangel på oppfølging av ansvarsreformen viser behovet for et eget organ som ikke skal konkurrere med andre om tid, plass og prioritering. Dette vil være et viktig virkemiddel for å sikre videre oppfølging av å virkeliggjøre at personer med utviklingshemning for sine grunnleggende rettigheter ivaretatt.

FO er positive til mange av tiltakene foreslått i NOUen. Det er viktig at den nå har kommet og vi ser frem til videre arbeid med sette politikken ut i praksis. Det er likevel på sin plass å påpeke både skuffelsen og bekymringen knyttet til særlig to forhold.

Det er en svakhet at det gjennomgående i rapporten ikke er et sterkere fokus på og tiltak knyttet til behovet for omfattende kompetanseheving innenfor alle områdene. Både for å sikre at tiltakene vil ha ønsket effekt og at de vil bety endring og forbedring av situasjonen for personer med utviklingshemning.
FO er sterkt kritisk til realismen i forslagene, når det gjennomgående er uttrykt at dette i stor grad kan ivaretas innenfor dagens rammer, riktignok med behov for omprioriteringer. Vi kan ikke se at det vil være tilstrekkelig for å kunne løfte situasjonen eller forbedre levekårene eller rettssikkerheten til personer med utviklingshemning.
FO ser frem til at utredningen kommer ut på høring, og ønsker å bidra til å sikre at resultatet blir et godt verktøy for å omsette NOUen til realpolitikk og et mer inkludert samfunn. – men skal kunnskapen vi har fått fra Rettighetsutvalget omsettes til handling, må politikerne ta ansvar og følge opp med en langsiktig og helhetlig opptrappingsplan, som følges av øremerkede bevilgninger til kommunene.