Vernepleieren

VERNEPLEIEREN

1.0 Innledning
Vernepleieren er autorisert helsepersonell etter lov om helsepersonell. Vernepleieutdanningen skal kvalifisere for å ”utføre miljøarbeid, habiliterings- og rehabiliteringsarbeid sammen med mennesker med fysiske, psykiske og/ eller sosiale funksjonsvansker som ønsker og har bruk for slike tjenester. Mennesker med psykisk utviklingshemming er en sentral målgruppe for vernepleiefaglig arbeid.” (Rammeplan for vernepleierutdanning)

Ved starten av 2007 er det autorisert i overkant av 10 000 vernepleiere. Disse jobber i ulike deler av velferdstjenestene. En stor andel arbeider innenfor tjenestene til personer med utviklingshemning, blant annet i kommunale hjemmetjenester, dagtilbud eller i spesialisthelsetjenesten. Vernepleieren arbeider også i rusomsorgen, psykisk helsevern, eldreomsorgen, omsorgen for personer med fysisk funksjonshemning og i ulike deler av skole- og undervisningssektoren.

Vernepleieren har ulike arbeidsoppgaver, i hovedsak innenfor direkte arbeid med brukere, råd og veiledning til kollegaer og samarbeidspartnere, administrasjon, ledelse, undervisning, fagutvikling og forskning. Vernepleieren er ofte involvert i utarbeidelse og oppfølging av IP sammen med brukerne.

2.0 Utviklingen av vernepleierutdanningen
Vernepleierutdanningen stammer fra sentralinstitusjonene for personer med utviklingshemning. Overlege Ole B. Munch på Emma Hjorts hjem regnes som vernepleierutdanningens grunder, da han pekte på behovet for kvalifisert personell til det krevende arbeidet det var å bedre livssituasjonen for personer med utviklingshemning. Munch mente at det var behov for en utdanning med fokus på kunnskaper om menneskers sosiale, psykologiske og fysiske behov, samt at pedagogiske emner også burde ha en sentral plass.

Forløperne for utdanningen var 1.- og 2-årige kurs på begynnelsen av 1950 årene. I 1957 kom ”Innstilling om utdanning av personale i åndssvakeomsorgen” med forslag om opprettelse av en egen utdanning av vernepersonale. Den treårige utdanningen startet i 1961 og ble formalisert av sosialdepartementet i 1963.

Kunnskapsutvalget for vernepleierutdanningen har alltid vært nært knyttet til omsorgen for personer med utviklingshemning, men allerede i innstillingen fra 1957 påpekes det at utdanningen også kan kvalifisere for andre deler av helse- og sosialsektoren. Tjenestene til personer med utviklingshemning har gjennomgått store endringer siden slutten av 80-tallet. Normalisering, integrering og brukermedvirkning har stått sentralt. Dette har også ført til endringer i vernepleierutdanningen og dens kunnskapsgrunnlag. Vernepleieren har bred kompetanse og kan yte tjenester til flere brukergrupper.

Gjennom vernepleierutdanningens historie har helsefagkompetansens plass i utdanningen vært diskutert. Skal helsefag være en del av utdanningen, og i så fall i hvor stor grad? Dette har også medført diskusjoner om vernepleie er en helsefagutdanning eller sosialfagutdanning. I dag kan man slå fast at helsefagkompetansen står sterkt i utdanningen og at vernepleie har et solid ståsted som helse- og sosialfagsutdanning. Utdanningen har gått fra å være truet, til å være en attraktiv utdanning som kombinerer kunnskap og kompetanse fra ulike felt på en unik måte.

I 1986 fikk vernepleierutdanningen sin første rammeplan. Gjeldende rammeplan ble siste gang revidert i 2005. I 2001 innførte universitets- og høgskolesektoren ny gradsstruktur og vernepleiere kvalifiseres nå gjennom bachelor i vernepleie.

3.0 Bachelor i vernepleie
Høgskoler over hele landet tilbyr utdanningen bachelor i vernepleie. Den tilbys både som 3-årig fulltidsutdanning og 4-årig deltidsutdanning.

Den nasjonale rammeplanen angir mål og formål for utdanningen, samt beskriver utdanningens omfang og innhold. Rammeplanene gir også retningslinjer for organisering og vurderingsordninger. Den enkelte høgskole utarbeider fagplaner med utgangspunkt i rammeplanen. Fagplanene skal vise hvordan høgskolen organiserer og tilrettelegger studiet. Rammeplanen skal sikre et nasjonalt likeverdig faglig nivå, mens utdanningsinstitusjonene har stor frihet i utarbeidelsen av fagplanene.

Studiet omfatter 180 studiepoeng fordelt på fire hovedemner; samfunnsvitenskaplige og juridiske emner, psykologiske og pedagogiske emner, helsefaglige emner, samt miljøarbeid og habiliterings- og rehabiliteringsarbeid. Utdanningen er yrkesrettet. Veiledet praksis og ferdighetstrening er sentrale elementer i utdanningen. Studentene skal kvalifiseres for direkte brukerrettet arbeid og tverrfaglig samarbeid. Praksisstudier og ferdighetstrening skal utgjøre minimum 60 studiepoeng, og en av praksisperiodene skal være knyttet opp mot helsefaglig kompetanse og ferdigheter i legemiddelhåndtering.

4.0 Videreutdanning, fordypning og spesialisering
Vel halvparten av alle vernepleiere har tatt en eller annen form for videreutdanning. Vernepleieren tar som oftest kortere videreutdanninger på 6 måneder eller mindre, men også i økende grad ulike mastergradsutdanninger. Det er ingen mastergradsutdanning som bygger direkte på bachelor i vernepleie. Derimot er det et økende antall mastergradsstudier som kan være aktuelle for vernepleieren. Det er svært få vernepleiere med doktorgrad.

FO administrerer tre ulike godkjenningsordninger som er aktuelle for vernepleieren; godkjenning som veileder, klinisk vernepleier og vernepleier med spesialkompetanse. Godkjenningsordningene bekrefter kompetanse utviklet gjennom teoretisk skolering og praksis. Godkjenningsordningen for klinisk vernepleie ble opprettet så sent som på FO kongressen i 2002.

Per 14/5-2007 er det:
• 226 vernepleiere med godkjenning som veileder
• 8 kliniske vernepleiere
• 28 vernepleiere med spesialkompetanse.

5.0 Vernepleierens kunnskaper og ferdigheter
Det overordnede målet for vernepleierfaglig arbeid er å bidra til at de menneskene man arbeider med oppnår høyest mulig grad av livskvalitet. Vernepleieren tar utgangspunkt i den enkeltes ressurser i dens arbeid med å tilrettelegge for utvikling, vedlikehold av ressurser, forebygge funksjonsvikt og fremme økt livskvalitet.

Vernepleierens kunnskaper og ferdigheter vil variere ut i fra hvilket fokus og prioriteringer den enkelte har hatt gjennom utdanning og arbeidsliv. Sentralt for vernepleierens yrkesutøvelse er Lov om helsepersonell § 4 om forsvarlighet:

”Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell…”

Til tross for ulikhetene er det noen sentrale elementer som er felles for de fleste vernepleiere:

5.1 Yrkesetikk
Yrkesetikken er en sentral del av vernepleierens yrkesutøvelse. Yrkesetisk grunnlagsdokument utgitt av FO slår fast at ”yrkesutøvelsen til … vernepleiere er basert på humanistiske og demokratiske verdier.”

Vernepleieren har et bevisst og aktivt forhold til bruk av tvang og makt overfor personene hun arbeider med. Dette gjelder særlig gjennom de siste årenes utarbeidelse av nytt lovverk rundt bruk av tvang og makt overfor personer med utviklingshemning. Selv om vernepleieren erkjenner at tvang må brukes i enkelte situasjoner, vil vernepleierens yrkesutøvelse, basert på kunnskaper og ferdigheter, fokusere på forebygging og alternativer til tvang.

Vernepleieren vil i sitt arbeid møte situasjoner og forhold som burde vært annerledes. I noen tilfeller er det nødvendig å varsle til arbeidsgivere, brukerorganisasjoner, helsetilsyn, FO eller media. Politisk påvirkningsarbeid på ulike nivåer er en del av vernepleierens yrkesutøvelse.

5.2 Selvbestemmelse
En viktig faktor for å oppnå høy grad av livskvalitet er at en selv har kontroll over og mulighet til å påvirke valg og beslutninger. Selvbestemmelse i hverdagen krever ikke bare muligheter, men også ferdigheter i å foreta valg. En sentral del av vernepleierens arbeidsmåte er å tilrettelegge for selvbestemmelse i de ulike situasjonene hverdagslivet består av, også for personer som har vansker med å utrykke og formidle egne ønsker og behov. Sentrale ferdigheter for vernepleieren er også å kunne gi veiledning og opplæring i forhold til dette når det er nødvendig. Samarbeid med pårørende og andre nærpersoner vil ofte være sentralt.

5.3 Helsefag
Den helsefaglige kompetansen til vernepleieren er sammensatt. Vernepleieren har kompetanse til å administrere og håndtere legemidler innenfor de fleste områder i helse- og omsorgsektoren. Kunnskap og ferdigheter i forhold til pleie, omsorg og psykisk helsearbeid står også sentralt. Med et helhetlig syn på helse, på linje med WHOs helsebegrep som påpeker at helse er mer enn fravær av sykdom, kommer vernepleieren med viktige bidrag til sektoren. Vernepleieren har også spesiell kunnskap om hvordan ulike funksjonshemninger kan gjøre personer mer sårbar overfor, og hvordan man kan identifisere, somatisk sykdom og psykiske problemer. Helsefagkompetansen gir også et viktig grunnlag for vernepleierens analytiske ferdigheter.

5.4 Kartlegging og analyse
Vernepleierens arbeidsmåte kan forstås som en prosess der de ulike delene står i gjensidig forhold til hverandre. Handling og valg må kunne begrunnes ut i fra brukerens livssituasjon og forankres i tilgjengelig fagkunnskap. Vernepleieren har kunnskap og ferdigheter i kartlegging av behov, særlig på individuelt nivå. Fokus her vil være på hva som kan understøtte en positiv utvikling av brukerens livskvalitet og ressurser. Vernepleierens oppmerksomhet er rettet både mot rammefaktorer i miljøet og individuelle forutsetninger. For å danne et godt grunnlag for endringsarbeid, kreves det høy kvalitet i samhandlingen mellom vernepleieren og personen som en arbeider med. Personlige ferdigheter må utvikles for å kunne oppnå kontakt og tillit.

Vernepleierens analytiske ferdigheter bygger på teoretisk kunnskap, kunnskap om dem man arbeider med, samt både bygger på og inngår i den kontakten man har med dem man arbeider med. Gode analytiske ferdigheter er vesentlig både i den enkelte samhandlingssituasjon og for å planlegge og gjennomføre endringsarbeid.

5.5 Målrettet miljøarbeid og rehabilitering
Med utgangspunkt i, og ofte inkludert i, kartleggingsarbeidet og analysen, formuleres det individuelle og konkrete målsettinger. Vernepleieren er sammen med brukeren og eventuelle nærpersoner en sentral aktør i dette arbeidet. Målene skal foruten å være funderte på samarbeid med bruker, også ha en faglig, juridisk og etisk forankring.

Sentrale faktorer i vernepleierens tiltaksarbeid er bistand og omsorg, systematisk tilrettelegging og endring av rammebetingelser (blant annet fysisk miljø og organisering av tjenester), opplæring, koordinering, forebygging av funksjonssvikt samt ferdighets- og atferdslæring. Vernepleieren har et bredt spekter av metoder å velge mellom. Evaluering er en vesentlig del av vernepleierens arbeid, både under og i etterkant av tiltaksarbeidet.

5.6 Tverrfaglighet
Vernepleierens kompetansegrunnlag gir et unikt ståsted for tverrfaglig arbeid. Kombinasjonen av helsefag, sosialfag, pedagogikk og psykologi gir vernepleieren mulighet til å se utfordringer tverrfaglig. Kjennskap til og kompetanse på ulike fagområder gir også vernepleieren en solid plattform i tverrfaglig samarbeid med andre profesjoner, som lege, sykepleier, psykolog, sosionom og pedagog.

6.0 Framtidsperspektiver
Velferdstjenestene har gjenomgått store endringer. På flere områder har det vært fokusert på normalisering, desentralisering, rettsliggjøring og brukermedvirkning. Det har medført at kompetansebehovet innenfor tjenestene har endret seg, noe som har påvirket vernepleieryrket.. Nye endringer i arbeidsfeltet fører til utvikling og endring i vernepleierens kompetanse, yrkesidentitet, yrkesroller og profil.

Myndigheter har varslet satsning på omsorgsektoren i årene som kommer. Behovet for flere fagfolk og høynet kvalitet er blitt synliggjort. Omsorgstjenestene skal bidra til at den enkelte får et aktivt liv basert på og egne premisser. Vernepleieren er og vil være viktig bidragsyter i tjenestene til personer med utviklingshemming, personer med rus og psykiske problemer så vel som yngre personer med fysisk funksjonshemming.
Det direkte arbeidet med personer med utviklingshemning vil være kjerneområdet for vernepleieren, men den unike kombinasjonen av kunnskaper og ferdigheter vil kunne nyttes på mange ulike felt. Vernepleieren er en god tjenesteyter blant annet innenfor i barnehage og skole, og i ulike funksjoner, som veiledere og ledere på ulike nivåer.

Synliggjøring av vernepleierens kompetanse er en utfordring. Gjennom endringene i utdanningssystemet har nye utfordringer dukket opp. Samtidig som anerkjennelse av bachelorutdanningen er viktig, vil det også være nødvendig at vernepleieren tar videreutdanninger og høyere grader (master- og doktorgrader). Det er viktig med relevante mastergradsutdanninger både for utviklingen av vernepleierutdanningen og for tjenesteområdene.

Rammebetingelsene må gi rom for å kunne utføre kvalitativt godt vernepleierfaglig arbeid. Ressurser til fagutvikling på ulike nivåer, etisk refleksjon og veiledning er nødvendig for at vernepleieren skal kunne utføre arbeid med bakgrunn i de kunnskaper og ferdigheter som er beskrevet i denne brosjyren.

Kilder:
• Om vernepleieryrket, seksjonsrådet for vernepleiere, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, 2000
• Lov om helsepersonell m.v.
• Rammeplan for vernepleierutdanning fastsatt 1. desember 2005, Utdannings- og forskningsdepartementet
• Ideologi, fag og virkelighet, Bjørn Horndalen, Universitetsforlaget 2001
• Yrkesetisk grunnlagsdokument, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Kongressen 2002
• WHO Constitution, www.who.int
• Forskrift om legemiddelforsyningen m.v. i den kommunale helsetjeneste
• Forskrift om legemiddelforsyning m.v. ved sykehus og andre helseinstitusjoner