Slampoesi skrevet og fremført av Hina Zaidi.

 

 

Kjære sosialarbeider 
 
Jeg kjenner ikke deg 
Jeg kan ikke navnet ditt 
og jeg aner ikke hva du har med deg i din bagasje 
 
Men jeg vet at du finnes  
og at du er vakker og fin 
og at jeg har møtt deg mange ganger i løpet av livsreisen min 
 
Jeg legger ikke alltid merke til deg 
eller setter pris på deg 
eller i det hele tatt anerkjenner deg 
 
Men tro meg  
hadde jeg visst bedre  
så hadde jeg visst at du var engelen min 
 
Fordi det du gjør  
er ikke lett 
 
Du ser meg  
hver gang jeg faller 
 
Du tar meg imot  
hver gang jeg faller 
 
Du er engelen min hver gang jeg faller 
fordi du klarer å se meg  
i de øyeblikkene jeg ikke engang klarer å se meg selv 
 
Tiden min spiser opp tiden din 
nesten til det punktet du føler deg uvel 
 
Men du gir ikke opp 
Du er der 
dag etter dag 
time etter time 
og du får det til 
Ja, noen ganger skulle du ønske at du ikke bare hadde to hender 
men tusen 
fordi jeg vet at jeg krever mye av deg 
 
Kanskje du finner en liten trøst i å se meg smile 
se meg le 
se meg komplett 
fordi du har rett 
Du trenger kanskje tusen hender for at du skal føle deg sett bak byråkratiske murer 
 
Jeg er kanskje for ung til å skjønne  
hvor viktig du er 
For gammel til å huske at det er du  
som skifter mine klær 
For syk til å se at du står her 
med meg 
under min sorte sky 
forsøker å dra meg vekk 
forsøker å vise vei 
forsøker å forhindre at jeg går lei  
av det livet jeg har fått tildelt 
 
fordi det er ikke alltid så enkelt å være meg 
 
men akkurat det forstår du 
 
Du forstår hva jeg trenger 
Du skjønner hva som må til  
Og når alt kommer til alt 
så vet du  
at det er du  
som må være stabil 
 
Du må være den trygge stabile engelen som vet å bane vei 
som vet å bygge broer  
som vet å være grei 
 
Og jeg vet  
at du vet 
at du må finnes  
for at jeg skal klare meg 
 
Så tusen takk, kjære sosialarbeider 
for at du  
er nettopp  
deg.