Bruk av tvang overfor personer med utviklingshemning

Kapittel 9 i helse- og omsorgstjenesteloven regulerer bruk av tvang overfor personer med psykisk utviklingshemning. Formålet er å unngå eller redusere bruken av tvang, og hindre at personer utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade. Det er klare krav til arbeid med å finne andre løsninger enn bruk av tvang. Som tvang regnes både tiltak som personen ikke ønsker og motsetter seg, og tiltak som er så inngripende at de uansett motstand må regnes som bruk av tvang. Tiltakene er delt i to grupper: skadeavvergende tiltak og tiltak for å dekke tjenestemottakerens grunnleggende behov.

På Fontenes nettsider ble det i slutten mai publisert artikkel der det vises til at registrert tvangsbruk siden 2000 er femdoblet. Noen hevder økningen er et sunnhetstegn fordi det betyr at tjenestene blant annet har utviklet bedre rutiner for registrering hvilket øker rettssikkerheten.  Andre som NFU^[1], tar til orde for at det kan være flere årsaker til økningen. I mars i år publiserte Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU) en rapport hvor utviklingshemmede selv, for første gang, er spurt om bruk av makt og tvang, og om selvbestemmelse. Rapporten er nedslående og tankevekkende å lese. NAKU mener det er grunn til å tro at over 25 prosent av mennesker med utviklingshemming over tid utsettes for bruk av tvang og makt. Flere av brukerne opplever tvangen de utsettes for som disiplinering, represalier og straff.

Det er positivt at vi får oppmerksomhet rundt bruk av tvang overfor mennesker med utviklingshemming. Bruk av tvang, selv om den er nødvendig og forsvarlig, kan være svært belastende og utfordrende først og fremst for den som utsettes for tvangen, men noen ganger også for ansatte som må gjennomføre den. Tvang er en alvorlig inngripen i menneskers liv og kan oppleves svært krenkende. Vernepleiere er en yrkesgruppe som ofte står i situasjoner der de må gjøre faglig og etiske vurderinger knyttet til tvangsbruk. De har et særlig og lovpålagt ansvar for å sørge for at andre løsninger som alternativer til tvangsbruken er utprøvd. Tvang skal alltid være siste utvei.

FO mener det er viktig med mer kunnskap om hva økningen i tvangsbruk skyldes. Det er viktig at forskningen fanger opp erfaringene og vurderingene fra de som utsettes for tvangsbruken.

Det er i tillegg nødvendig med en styrking av tilsyn med tjenester til personer med utviklingshemning. FO er derfor glad for at Statens helsetilsyn nå planlegger landsomfattende tilsyn med tjenester til personer med utviklingshemning i 2016. Tilsynet må kunne avdekke forhold som er i strid med lovverket både når tvangsbruk er varslet og hjemlet, og i eventuelle tilfeller der tvang ikke er hjemlet og ikke blir rapportert.

Tilstrekkelig kompetanse og etisk bevissthet hos ansatte i tjenester til personer med utviklingshemning er avgjørende for forsvarlige tjenester. FO mener at minimum 50% av ansatte i tjenester til mennesker med utviklingshemming må ha tre–årig høyskoleutdanning. Loven krever at minimum en av tjenesteyterne som gjennomfører tvangsvedtak skal ha høgskoleutdanning. Dette lovkravet gir fylkesmannen dispensasjon fra i over 80 % av tilfellene. Dette er FO svært bekymret for. Riktig kompetanse i tjenestene er nødvendig for å sikre en faglig forsvarlig gjennomføring, samt at de alternative løsningene som prøves ut i forkant er faglig fundert.

FO har alltid vært sterkt engasjert i arbeidet med å bedre levekår og rettssikkerhet for mennesker med utviklingshemming. Det viktigste som skjer nå er jobben i Rettighetsutvalget som er nedsatt av regjeringen for å foreslå tiltak for å bedre rettighetene og levekårene til mennesker med utviklingshemming. FO sitter i referansegruppen til dette utvalget.  

Ønsker du mer informasjon om FOs arbeid og politikk på området finner du informasjon om innspill og høringsuttalelser på FOs nettsider under fanen politikk. FO v/Marianne Solberg Johnsen (medlem av forbundsledelsen/leder profesjonsrådet for vernepleiere) tar gjerne imot innspill, spørsmål m.m.: marianne.solberg.johnsen@fo.no