FOrskerportrett: I forbindelse med webinarserien FOrskerfrokost har vi intervjuet Førstelektor Aud Kirsten Innjord, som presenterer sin forskning på FOs arrangement tirsdag 14. desember.
FOrskerportrett: I forbindelse med webinarserien FOrskerfrokost har vi intervjuet Førstelektor Aud Kirsten Innjord, som presenterer sin forskning på FOs arrangement tirsdag 14. desember.

FOrsker: Førstelektor Aud Kirsten Innjord (67) ved UiT Norges arktiske universitet har skrevet doktorgrad om unge voksne som går på arbeidsavklaringspenger. Det skal hun snakke om på FOrskerfrokost 14. desember.

MELD DEG PÅ: FOrskerfrokost 14. desember: Hvordan opplever unge å være syke og under arbeidsavklaring?

Hvem er du?
– Jeg er sosionom og tok sosialarbeiderutdanning på 70-tallet. Jeg kom ganske seint inn i akademia. I 1998 begynte jeg som praksisansvarlig ved sosialarbeiderutdanningene ved Høgskolen i Finnmark, og i 2004 tok jeg hovedfag i sosialantropologi. Etter det har jeg vært i undervisnings- og forskningsstilling, og i juni i år disputerte jeg for doktorgraden i sosialt arbeid og sosialpolitikk ved OsloMet. Nå er jeg førstelektor med doktorgrad ved Institutt for barnevern og sosialt arbeid ved UiT Norges arktiske universitet, campus Alta.

Hva forsker du på?
– Jeg har vært opptatt av Nav-reformen siden 2005-2006. Med Nav-reformen ble arbeidslinja i sosialpolitikken skjerpet, og unge utenfor arbeid og utdanning ble et satsingsområde. Det at unge mennesker over tid blir stående utenfor arbeidslivet ble antatt å ha store konsekvenser, både for den enkelte og for samfunnet. Jeg ble nysgjerrig på hvordan de unge selv opplevde situasjonen de var i. I doktorgradsarbeidet tar jeg utgangspunkt i gruppen unge som på grunn av helseproblemer er under arbeidsavklaring og mottar arbeidsavklaringspenger (AAP). Jeg intervjuet 14 unge voksne mellom 20 og 30 år.

Hva er det mest overraskende du har funnet ut?
– At det å være syk og under arbeidsavklaring også kan ses som et arbeid. De jeg intervjuet beskrev hvordan det var å være syk, hva det innebar og uforutsigbarheten med å ha en variabel helsesituasjon. Kanskje var ikke helsesituasjonen avklart, og de brukte mye tid på å gjøre dagligdagse ting. Jeg kobla dette med antropologen Cato Wadel sitt utvidede arbeidsbegrep som omfatter all menneskelig aktivitet som bidrar til sosial verdiskaping i samfunnet. De unge jeg snakket med ønsket å komme i arbeid, men visste ikke når og hvor mye de kunne klare å jobbe. Å være under arbeidsavklaringspenger er ikke en passiv tilværelse, men et ganske krevende arbeid. Det uforutsigbare tar mye tid, men blir ofte ikke tematisert. I velferdspolitikken er arbeid gjerne ensbetydende med lønnsarbeid. Vi må derfor utvide arbeidsbegrepet. For arbeid er mer enn lønnet arbeid, også i denne sammenhengen.

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?
– Det vil kunne ha betydning for spørsmålene som forskningen stiller, men også for svarene som gis. Jeg tar med meg erfaringen min med å snakke med folk i sårbare situasjoner. Jeg har en kontekstforståelse, og tar med meg metodikken fra sosialfaglig arbeid, deriblant hvordan snakke med folk, nærme meg og bidra til kontakt og innhold i samtalen. Samtidig må jeg passe på at jeg ikke går i profesjonsrollen og oppleves som en terapeut, men være bevisst at det er et forskningsintervju. Å være vant til å lytte til hva som blir sagt og ikke sagt, kan også være en fordel med tanke på utdypende spørsmål i kvalitative forskningsintervju.

Hvordan begynte du å interessere deg for ditt fagområde?
– Sosialt arbeid er et fagområde med fokus på relasjonen mellom individ og samfunn, og det var dette som i sin tid motiverte meg til å bli sosionom. Etter hvert har jeg opparbeidet meg en sammensatt kompetanse gjennom utdanning, arbeidserfaring og videre kvalifisering. I hovedoppgaven var jeg opptatt av den profesjonelle selvforståelsen. Som sosionom har jeg jobba mest i forvaltningen og er opptatt av hvordan sosialpolitikken henger sammen med folk sitt hverdagsliv og utøvelsen av sosialt arbeid. Vi sosialarbeidere utøver statens politikk og jobber med sosiale problemer på individnivå som må forstås i en samfunnsmessig kontekst. 

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt?
– I offentligheten snakkes det om å være «sosionomsk», jeg tror blant annet Erna Solberg har brukt det, som å være noen som syr puter under armene på folk. Det gjør vi definitivt ikke. Sosialarbeidere er derimot i velferdsstatens frontlinje – vi utøver statens politikk. Vi må bære mange av de innebygde dilemmaene når politikk skal iverksettes i praksis. Borgerne skal få oppfylt rettigheter etter velferdslovgivningen innenfor de rammene som til enhver tid er gjeldende. Sosialarbeidere opplever ofte både mangel på tid og ressurser i møte med brukernes behov.

Hva håper du forskningen din kan bidra til?
– Jeg håper den kan bidra til å synliggjøre at det å motta ytelser fra velferdsstaten ikke er en passiv tilværelse. Jeg håper den bidrar til å synliggjøre at det å leve med helseproblemer er et arbeid som krever tid og energi, og som må tas på alvor i politikkutforming og i det sosiale arbeidet. Vi må ikke ta arbeidsbegrepet for gitt, det har flere betydninger.

Hva tenker du at politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din? 
– Politikerne bør få fokus på det sosiale og helheten i brukerens situasjon. Helse får mye fokus mens det sosiale er under press. Vi har for eksempel ikke lenger en arbeids -og sosialminister, nå heter det bare arbeidsminister. Politikerne bør anerkjenne det sosiale arbeidet og sammen med forvaltningen løfte fram behovet for sosialfaglig kompetanse i velferdsstatens førstelinje. De bør også kvalitetssikre kompetansen for eksempel gjennom rett og plikt til veiledning. Du kan for eksempel gå rett ut i jobb i barnevernet etter tre års utdanning, uten krav om veiledning. Det bør politikerne gjøre noe med. 

Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?
– Hold blikket på helheten og i den situasjonen som ligger i sosialarbeidernes mandat. Vi må ikke bli for flinke, og gjøre det som til enhver tid er gjeldende kunnskap og praksis, men stille kritiske spørsmål til dette. Det kan ikke forlanges at hver enkelt sosialarbeider skal få til endringer, men kollektivt kan sosialarbeidere si ifra og sparke oppover. Vi er i en posisjon der vi ser hvordan politikken slår ut og virker. Når vi for eksempel erfarer at folk ikke blir friskere av mer tidspress og sanksjoner, er det viktig å formidle denne kunnskapen oppover i systemene. Sosialarbeidere har med andre ord et godt utkikkspunkt for å se hvordan velferdspolitikken treffer dem den retter seg mot.

Hvorfor er du FO-medlem?
– Jeg ble medlem i FO da jeg var student og var aktiv i studentpolitikken og det som da het FR, blant annet som tillitsvalgt. Gjennom hele mitt yrkesaktive liv har jeg vært medlem i FO, også etter at jeg kom inn i høyere utdanning. Her er FO en liten fagforening med tanke på forhandlinger om lønn og arbeidsvilkår. Grunnen til at jeg er blitt i FO handler om egen fagidentitet og om organisasjonens sosialpolitiske engasjement. Jeg likte for eksempel veldig godt det nevnte forslaget om å gjeninnsette en sosialminister.