FOrskerportrett: Lager Norges første høyskoleutdanning for personer med utviklingshemming
Vernepleier og forsker Anna Chalachanová er overrasket over hvor store barrierene i høyskolesystemet er i forbindelse med et nytt studietilbud.
FOrsker: Anna Chalachanová (45) holder på med et pilotprosjekt for å gi studenter med utviklingshemming mulighet til å ta høyere utdanning. Det skal hun snakke om under FOrskerfrokosten 1. november.
Hvem er du?
– Jeg er utdannet vernepleier, og har en master i sosialt arbeid og en doktorgrad i medborgerskap og deltakerbasert forskning. Nå jobber jeg som førsteamanuensis ved VID vitenskapelige høgskole i Stavanger.
Hva forsker du på?
– I doktorgradsstudiet utforsket jeg medborgerskapet til personer med utviklingshemming. Medborgerskap handler kort sagt om rettigheter og plikter vi har som medlemmer av et samfunn, som å jobbe, kunne stemme og velge hvor og med hvem vi vil bo. Studien viser at personer med utviklingshemming er kompetente aktører til å manøvrere medborgerskapet sitt, men at barrierer og mangel på ressurser hindrer dem. Lite oppmerksomhet rundt rettigheter og manglende anerkjennelse står i veien for den enkeltes muligheter til å oppnå medborgerskap. For eksempel ønsker mange å jobbe, ha venner og delta på ulike aktiviteter, men er forhindret av manglende tilgang eller dårlig tilretteleggelse.
Sammen med professorkollega Inger Marie Lid jobber jeg nå med utvikling og gjennomføring av et pilotprosjekt som heter «Høyere utdanning i menneskerettigheter for studenter med utviklingshemming». VID vitenskapelige høgskole er først ute med å etablere høyere utdanning for studenter med utviklingshemming i Norge. Vi bygger på erfaringer gjort ved Nord universitet, og samarbeider med Universitetet i Reykjavik. Høyere utdanningstilbud for studenter med utviklingshemming er etablert i mange land som Island, Irland, Tyskland og Italia.
Potensielle studenter har tatt del i utviklingsarbeidet, og hensikten med pilotprosjektet er å utvikle et faglig, sosialt og pedagogisk opplegg tilpasset studenter med utviklingshemming. Vi prøver også å finne ut hvilke støttende tiltak som kan bidra til å skape et fullt og inkluderende studietilbud. Prosjektet innebærer utvikling og gjennomføring av emner som tilsvarer 30 studiepoeng i Stavanger og Oslo. På sikt ønsker vi å utvikle et tilbud tilsvarende 60 studiepoeng.
Hva er det mest overraskende du har funnet ut?
– Hvor utfordrende det kan være å etablere et studietilbud for studenter med utviklingshemming. Høyskolesystemet er et velsmurt maskineri bestående av ulike systemer, krav og kvalifikasjonsrammeverk, som i liten grad er tilpasset studenter med utviklingshemming. Heldigvis har alle vi har snakket med vært positivt innstilt og ønsker å bidra konstruktivt til at utdanningen blir til. Jeg håper på sikt at et slikt tilbud blir en del av det vanlige tilbudet for alle som ønsker å delta i høyskoleutdanningen.
Hvordan begynte du å interessere deg for fagområdet ditt?
– Jeg ble interessert i denne måten å forske på gjennom møter med personer med utviklingshemming. I samtaler med dem fikk jeg høre om deres ønsker og temaer de var interesserte i, for eksempel hvordan etablere nye relasjoner eller hvordan forstå ting. Gjennom min kollega, professor Anita Gjermestad, fikk jeg vite om inkluderende forskning. Det handler om å skape muligheter for å utforske temaer personer med utviklingshemming selv er interessert i sammen og skape rom for deres deltakelse, medvirkning og innflytelse på forskningsprosessen. Å gi personer med utviklingshemming mulighet til høyere utdanning gjennom pilotprosjektet jeg holder på med nå, handler om å skape en viktig arena for personlig utvikling og gjøre livslang læring tilgjengelig for en del av befolkningen som ofte blir nedprioritert i læringssammenheng.
Hva håper du avhandlingen din kan bidra til?
– Jeg håper den kan få frem at personer med utviklingshemming har kompetanse og ønsker å bidra og delta i samfunnet på lik linje med alle andre. De har mye å bidra med. De ønsker å jobbe, omgås venner, dra på ferie, være med familie og besøke kulturelle arrangement på samme måte som alle andre. Jeg håper også at arbeidet mitt kan skape en diskusjon om støttestrukturene rundt personer med utviklingshemming, slik at de kan delta på ulike samfunnsarenaer etter eget ønske.
Hva tenker du at politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din?
– Politikerne bør bli bedre kjent med vernepleie, og snakke frem vernepleie og BSV-utdanningene som en nøkkel til hvordan vi som samfunn kan skape muligheter for likeverdig deltakelse for alle. Jeg mener det er et stort behov for flere med bachelorutdanning i tjenester til personer med utviklingshemming.
Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?
– Vær stolt av profesjonen din. Delta på kurs og oppdater deg. Vi må også være kritiske, kunne reflektere over egen praksis og alltid være bevisste den etiske dimensjonen i jobben vi gjør.
Hvorfor er du FO-medlem?
– Jeg har vært FO-medlem i 16 år, og synes FO jobber godt med synliggjøring av profesjonene i samfunnet. Som vernepleier vil jeg nevne nettsiden vernepleier.no, som er en fin ressurs for de som ønsker å oppdatere seg. Den driftes av FO og fremmer diskusjoner rundt begreper som blant annet faglig forsvarlighet.
Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening?
– At de skal ivareta medlemmenes rettigheter og fremme profesjonene i politiske arenaer.