FOrskerportrett: I forbindelse med webinarserien FOrskerfrokost har vi intervjuet Førsteamanuensis Tone Hee Åker som presenterer sin forskning på FOs arrangement tirsdag 7. juni.
FOrskerportrett: I forbindelse med webinarserien FOrskerfrokost har vi intervjuet Førsteamanuensis Tone Hee Åker som presenterer sin forskning på FOs arrangement tirsdag 7. juni.

FOrsker: Tone Hee Åker (48) er vernepleier og forsker på metodikk for avhør av personer med utviklingshemminger i overgrepssaker. Det skal hun snakke mer om under FOrskerfrokost 7. juni.

MELD DEG PÅ: FOrskerfrokost 7. juni: Avhørsmetodikk: Hvordan avhører politiet personer med utvilkingshemming om overgrepssaker?

Hvem er du?

– Jeg er utdannet vernepleier og har en doktorgrad i helsevitenskap. Jeg har jobba mange år i habiliteringstjenesten og i kommunale tjenester for utviklingshemmede. Nå jobber jeg som førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet ved vernepleierutdanningen i Sogndal.

Hva forsker du på?

– Avhandlingen min handler om avhørsmetodikk, og hvordan politiet avhører utviklingshemmede i overgrepssaker. Det som kjennetegner sakene jeg har sett på er at når den fornærmede har en utviklingshemming, så er sakene ofte knyttet til seksuelle overgrep av unge jenter. Jeg har analysert materiale fra straffesaksregisteret i perioden fra oktober 2015 til desember 2017, totalt 96 saker. Der har jeg blant annet analysert utskrifter av avhør, og hvordan politiet stiller spørsmål til dem som blir avhørt.

Hva er det mest overraskende du har funnet ut?

– Analysene av straffesakene viser at mange saker er overmaktssaker, der den mistenkte misbruker sin stilling for å oppnå seksuell kontakt. Den mistenkte har ofte flere fornærmede, og det kan virke som om mange får holde på over lang tid. Det er en overvekt av unge jenter med moderat og lett utviklingshemming. Vi kjenner jo ikke til omfanget av overmaktssaker, men vi som jobber med risikoutsatte mennesker må tro at det kan skje.

Det er også tankevekkende at det er få barn med i det nasjonale utvalget av saker i den perioden jeg har forsket på, noe som kan tyde på underrapportering. Det er også få saker som omhandler vold. All annen forskning viser at vold er den type overgrep personer med utviklingshemming er mest utsatt for, så det er bekymringsfullt.

I tillegg viser resultatene fra forskningen min at politiet har store utfordringer med å avhøre personer med kognitiv funksjonsnedsettelse og ivareta deres behov for tilpasninger. Dette er i tråd med annen internasjonal forskning. Politiet i Norge gjør jevnt over en god jobb i de avhørene som gjennomføres, men resultatene viser at det har behov for økt kunnskap og –  etter min mening – et tettere samarbeid med fagmiljøer som for eksempel habiliteringstjenestene.

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?

– Når du har stått ute i faglige dilemmaer og utfordringer, har du erfart hvilke typer problemstillinger det er behov for å få mer kunnskap om. Det kan bidra til forskning på praksisnære og relevante problemstillinger. Det er behov for mer forskningsbasert kunnskap, som kan bringes tilbake til praksisfeltet. Vernepleierfaget er et ungt fagfelt, og det er et stort behov for at vi som kommer fra profesjonen og har stått i utfordringene jobber videre med å utvikle kunnskap.

Hvordan begynte du å interessere deg for ditt fagområde?

– Min mor jobbet med personer med utviklingshemming og var den som fikk meg interessert i vernepleierfaget. Når det gjelder avhør og avhørsmetodikk, så har jo det alltid vært litt myteomspunnet, hvordan det gjennomføres og hvordan informasjonen som kommer frem vurderes. Jeg var så heldig å få mer kunnskap om dette gjennom mange gode samtaler med min tidligere kollega Miriam Sinkerud Johnson. Da jeg fikk mulighet til å delta i hennes prosjekt om avhør av barn, så vekket det interessen for fagområdet.

Hva er den største misforståelsen om fagfeltet ditt?

– Opp gjennom årene, når jeg har sagt at jeg er vernepleier, har jeg ofte fått kommentaren «da må du være veldig tålmodig». Men det trenger man ikke nødvendigvis, jeg er ikke en spesielt tålmodig person. Som utøver av et fag har du en profesjonalitet i yrket som ikke har så mye med tålmodighet å gjøre.

Hva håper du forskningen din kan bidra til?

– Jeg har allerede fått muligheten til å samarbeide med Politihøgskolen, der jeg underviser i kommunikasjon med utviklingshemmede særlig knyttet til avhør. Politiet har hatt større fokus på det de siste årene, og det er fint at de ønsker å benytte min erfaring og kompetanse som vernepleier i undervisningen. Det er et helt konkret resultat av forskningen og en måte å spre kunnskap på til dem som skal gjennomføre slike avhør i fremtiden.

Hva tenker du at politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din? 

– De bør gjøre seg mer kjent med hvilken kompetanse vernepleiere har. Den sosialfaglige, pedagogiske og helsefaglige kompetansen vår, og hvordan den kan brukes på mange ulike arenaer. Det er fortsatt sånn at mange ikke vet hva en vernepleier er.

Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?

– Jeg tror det er viktig å være stolt av profesjonen sin og vise til faglighet i jobben. Gå ut av hverdagskunnskapen og bruk fagkunnskapen din. Vær stolt av det du gjør og av menneskene du jobber med!

Hvorfor er du FO-medlem?

– Jeg ble medlem av FO i studietida, samtidig har jeg vokst opp i en familie der jeg har lært verdien av å være medlem av en fagorganisasjon og å støtte fellesskapet.

Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening?

– Det er viktig at FO former politiske saker som bidrar til et likeverdig samfunn for alle. I det ligger det et behov for økt forskningskompetanse på alle nivåer – i kommunene, i spesialisthelsetjenesten og i universitets- og høgskolesektoren.