FOrskerportrett: – Vi må prøve å ta den andres perspektiv

FOrsker: Førsteamanuensis Marit Godeseth (64) ved Høgskolen i Innlandet har skrevet doktorgrad om hvordan det er mulig å ta den andres perspektiv i sosialt arbeid. Det skal hun snakke om på FOrskerfrokost 2. november.

MELD DEG PÅ: Les mer og meld deg på arrangementet her.

Hvem er du? 
– Jeg var ferdig utdanna sosionom i 1981, og har både hovedfag og doktorgrad i sosialt arbeid. I tillegg har jeg jobba mye med tverrfaglig arbeid, deriblant på sosialkontor, som prosjektleder i fylkesbarnevernet og skrevet om ansvarsgrupper. Siden 1996 har jeg jobba ved Høgskolen i Innlandet, først som høgskolelærer, siden som høgskolelektor. Nå er jeg førsteamanuensis og jobber hovedsakelig med masterstudenter.

Hva forsker du på?
– Doktorgraden min handler om hvordan det er mulig å ta den andre sitt perspektiv i sosialt arbeid. Jeg har intervjuet langtidsmottakere av sosialhjelp og ansatte i Nav. Brukerne hadde utrolig mye kunnskap om sin egen situasjon og mange tanker om hvordan de ble møtt av hjelpeapparatet. Av de ansatte i Nav intervjuet jeg sosialarbeidere, økonomiske rådgivere og saksbehandlere. De hadde mange tanker om egen praksis, men når jeg spurte om hvordan de jobbet i møte med andre, strevde de først med å sette ord på det. Etter hvert fikk jeg rikholdige beskrivelser og refleksjoner. Slike refleksjoner var det lite rom for i det daglige.
 
Hva er det mest overraskende du har funnet ut?
– Hvor verdifullt det er å ta seg tid til å lytte til erfaringene brukeren tar med seg inn og ut av møtet med hjelpetjenesten, og hvordan de har det ellers. De som gjør det, erverver seg stor kompetanse i samtale med brukerne. Og for å få tak i sin egen erfaring, er det viktig å dele kunnskapen i det jeg kaller «kollegial kunnskaping». Mange har de samme erfaringene, men man snakker kanskje ikke om dem. Erfaringer må løftes fram og ut av eget perspektiv. 

Hva betyr det at folk som har arbeidserfaring blir forskere innenfor egen profesjon?
– Det gjør det mulig å gå inn i kjernen av faget og forske på problemstillinger som springer ut av både teori og praksis. Det er viktig å utforske sin egen forforståelse og rette blikket ut over sin profesjonskunnskap. Nettopp slik kan du være med å utvikle faget. Det er både spennende og utfordrende å forske i eget fag og felt.

Hvordan begynte du å interessere deg for ditt fagområde?
– Gjennom møter med ungdom og foreldre. Et helt konkret eksempel var da jeg jobba som sosialkonsulent på en ungdomsinstitusjon og fikk i oppdrag av kommunen å følge opp en ungdom som gikk på videregående skole. Mot slutten av skoleåret fortalte han meg at han ville slutte på skolen. «Å nei», tenkte jeg, men fortalte ham at dette ikke var noe jeg kunne avgjøre, men noe han måtte snakke med barneverntjenesten om. Etter at han hadde snakket med barnevernkonsulenten, møtte jeg han igjen. Da sa han at han for første gang i sitt liv hadde opplevd å bli lytta til. I tillegg nevnte han at det var to ting som var viktige for å bli regnet som voksen i hans familie; det ene var å ta sertifikat, det andre var militærtjenesten. Da slo det meg hvor lite vi hadde satt oss inn i bakgrunnen hans, familien og hvilken verden han levde i. Siden har interessen vokst gjennom videre arbeid i feltet.

Hva håper du avhandlingen din kan bidra til?
– Jeg håper den kan være med å løfte fram brukerens verdier og viktigheten av å forstå den andres virkelighet. Det er lite problematisert i faglitteraturen og jeg prøver å bøte på den mangelen i avhandlingen min. I tillegg vil jeg vise at sosialt arbeid er et fag hvor det er mye å hente.

Hva tenker du at politikerne bør gjøre på vegne av profesjonen din? 
Politikerne må jobbe for større likhet blant folk, og ha et blikk på levevilkår og hva det betyr, særlig for unge og foreldre som har det vanskelig. Jeg er også opptatt av aktivitetsplikten og hvordan den håndteres. Hvordan kan brukernes erfaringer gjøre at aktivitetsplikten blir hjelp til selvhjelp?

Har du noen oppfordringer til andre kollegaer i profesjonen?
– Vær ambisiøs nok til å få frem kunnskapen, erfaringene og refleksjonene du sitter med, slik at disse kan bidra til kollegial kunnskaping. Sammen kan vi skape endringer!

Hvorfor er du FO-medlem?
– Jeg ble FO-medlem som student i 1980 og har forblitt medlem fordi det har mye med fagidentiteten min å gjøre. Jeg fikk et gavekort fra FO da jeg disputerte og den gesten og anerkjennelsen gjorde overraskende godt.

Hvilke forventninger har du til FO som profesjonsforening?
– Det har skjedd mye positivt de siste ti årene med mer fokus på hva vi gjør og hvilke
utfordringer vi står i. Hvert år kommer FO og holder jobbkurs for studentene. Det finner vi alltid plass til på timeplanen. Jeg er imponert over jobben FO gjør for å møte studentene.

– Jeg synes ellers at FO godt kan bruke kompetansen til forskere med profesjonsbakgrunn i større grad. For eksempel kunne jeg tenkt meg et årlig forskerforum i FO der forskere legger fram aktuelle tema og problemstillinger. Det hadde vært både artig og viktig.