Lønnsoppgjørene i Norge er basert på den såkalte frontfagsmodellen. Det betyr at lønnsveksten i internasjonalt konkurranseutsatt industri skal forhandles først. Det man kommer fram til i disse forhandlingene, som skjer mellom LO (Fellesforbundet) og NHO (Norsk industri), utgjør deretter en ramme for resten av oppgjøret.

Denne modellen er bredt anerkjent av partene i norsk arbeidsliv, og sikrer at vi som nasjon ikke svekker vår konkurransekraft med utlandet. Norge er avhengig av å selge varer og tjenester til utlandet. Dersom lønnsøkningen blir for høy kan det resultere i at konkurranseutsatte bedrifter taper i konkurransen med utenlandske bedrifter, som har lavere kostnader. For store lønnsøkninger sammenliknet med utlandet kan også medføre at den norske krona blir dyr, noe som kan gjøre at det blir dyrere for utenlandske bedrifter å kjøpe varer og tjenester fra Norge. Det kan igjen før til at folk mister jobben i norske bedrifter.

Frontfagsmodellen, der industrien forhandler først og danner en mal for øvrige oppgjør, er kjernen i hele den norske samfunnsmodellen. Det er mange som kan se seg tjent med og mene de fortjener en høyere lønnsvekst enn i industrioppgjøret. Med dette systemet unngår vi at enkeltgrupper peker på hverandre for å begrunne høyere lønnsvekst. Resultatet av det hadde vært en mye høyere lønnsvekst, men også høyere prisvekst slik at kjøpekraften hadde vært den samme. Dessuten måtte vi leve med høyere arbeidsledighet. Et særskilt problem som oppstår i offentlig sektor og særlig i kommunene, er at budsjettene er gitt ut fra forutsetning om å følge frontfagsrammen. En høyere lønnsvekst enn dette vil i så fall innebære velferdskutt og kanskje oppsigelser.

FO støtter opp om frontfagsmodellen.

Les mer i FriFagbevegelse: Hva er egentlig frontfagsmodellen?

Harald Eia har i sin programserie «Sånn er Norge» forklart frontfagsmodellen som hovedårsaken til at det norske samfunnet er «rikt og likt». Se innslaget hans under.

Harald Eia forklarer frontfagsmodellen