Menneskerettar for personar med utviklingshemming – Det handlar om å bli høyrt og sett
4. november 2022 ble stortingsmeldinga Menneskerettar for personar med utviklingshemming – Det handlar om å bli høyrt og sett lansert. Stortingsmeldinga er delt inn i tre deler, som tar for seg CRPD som meldingas politiske forankring, de overordna innsatsområdene og hvordan CRPD kan fungere i praksis. Under stortingsmeldingas del II, lister regjeringa opp forslag til ulike tiltak den mener vil kunne svare ut utfordringene rundt tjenestene til personer med utviklingshemming som skisseres i meldingas del I.
Uttalelse vedtatt av FOs landsstyre 22. og 23. mars 2023
Det generelle bildet som tegnes
Stortingsmeldinga beskriver, slik FO ser det, livssituasjonen til personer med utviklingshemming, ganske presist under kapittel 3. Situasjonen i dag - utfordringsbiletet. Kompetansemangel anerkjennes som årsak til ulike utfordringer i tjenestene. Det pekes blant annet på at kompetansemangel kan bidra til mindre selvbestemmelse for tjenestebrukerne, unødvendig/ulovlig tvangsbruk og lite ansattveiledning på tjenestestedene. Mangel på måloppnåelse etter ansvarsreformen nevnes. Videre trekkes behovet for bredere kunnskap om rettighetene til personer med utviklingshemming fram. Behovet begrunnes i den beviselige mangelen på realisering av rettighetene til denne gruppa. Dette eksemplifiseres blant annet med den svært begrensede muligheten for å selv bestemme hvor- og med hvem personer med utviklingshemming skal bo, og med den lave representasjonen av personer med utviklingshemming i det offentlige ordskiftet.
Tiltakene som skisseres – Regjeringa vil..
Under kapitlene 5. til 12. skisserer regjeringa løsninger på utfordringene i tjenestene til personer med utviklingshemming, samt rundt bosituasjon, utdanning, arbeid, helse, vern mot vold og misbruk, familieliv og retten til en meningsfylt fritid. På et overordnet nivå, går disse tiltakene i stor grad ut på at planer, veiledere og faginstanser man allerede har, skal brukes og/eller styrkes. Mange av tiltakene er på et relativt generelt plan, for eksempel «videreføre arbeidet mot hatefulle ytringer». Det skisseres få konkrete løsninger på konkrete problemstillinger.
Noen viktige stikkord for FO
Behovet for å styrke fagkompetansen i tjenestene til personer med utviklingshemming, drøftes under kapittel 5. og 9. som omhandler personlig assistanse og retten til helsehjelp. FO siteres[1] på at en tredjedel av de som jobber i tjenestene til personer med utviklingshemming er uten formell kompetanse. Regjeringen foreslår at kompetansebehovet kan dekkes ved at det legges bedre til rette for samlokalisering, arbeid i team og bedre bruk av eksisterende veiledere og handlingsplaner. Faren med dette forslaget er at det kan oppstå store institusjonslignende bofellesskap i strid med ansvarsreformens intensjon. FO mener store bofellesskap truer faglig forsvarlige tjenester og øker risikoen for svikt i tjenestene. Utviklingshemmede trenger boliger som er tilpasset den enkelte. Regjeringen ønsker også å satse på velferdsteknologi. Det legges ikke fram konkrete forslag til tiltak som kan lette rekrutteringsutfordringene mange kommuner opplever, annet enn en presisering om at kommunene bør ha en kompetanseplan som tar for seg dette. Regjeringen fastslår heller ikke hva slags kompetanse som mangler i tjenestene til personer med utviklingshemming. Løsningen som skisseres er at det skal tilrettelegges for at helsearbeidere skal kunne utdanne- og etterutdanne seg. Det er uklart om helsearbeiderne er det som etter helsepersonelloven heter helsepersonell, eller om det er snakk om profesjonen helsefagarbeidere. Hvilken utdanning det bør tilrettelegges for, nevnes ikke. Selv om de er autorisert helsepersonell med utviklingshemming som sitt primære nedslagsfelt, nevnes begrepet vernepleier bare én gang i stortingsmeldinga, og det gjøres i en oppramsing av profesjoner som arbeider på ulike nivåer i- og som bør samarbeide om tjenestene til personer med utviklingshemming. Dette er nedslående, når vi vet at det er så stor mangel på vernepleiere i disse tjenestene.
Stortingsmeldinga retter et generelt søkelys mot behovet for et mer individtilpasset bo-, fritids- og omsorgstilbud. Det er gledelig at mangelen på individtilpasning anerkjennes. Samtidig brukes begrepet tilstrekkelig om tjenestene. De skal være tilstrekkelige. Hvem som har myndighet til å bestemme hvorvidt tjenestene er tilstrekkelige eller ikke, presiseres ikke. FO mener det burde vært tydeligere presisert at det er tjenestebruker selv- og hens pårørende som i siste instans kan vurdere dette.
Felles dugnad rundt stortingsmeldinga
Etter at stortingsmeldinga ble lansert, tok FO initiativ til et møte med ulike brukerorganisasjoner og fagforbund, for å komme til enighet om et felles høringssvar til stortingskomiteen[2]. Dette resulterte i et felles høringssvar fra Norsk forbund for Utviklingshemmede, Arbeidssamvirkenes Landsforening, Stiftelsen SOR, Norges Handikapforbund, Handikappede Barns Foreldreforening, Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner og FO[3]. Under de muntligere høringene 31. januar 2023, presenterte dessuten et utvalg av disse organisasjonene sine egne innspill til Arbeids- og sosialkomiteen ved saksordfører Torbjørn Vareide (A).
I etterkant av de muntlige høringsrundene, samarbeider nå NFU, Fagforbundet, Fellesforbundet, ASVL og FO om å arrangere en konferanse med stortingsmeldinga som tema. Datoen er satt til 15. mars 2023. Målet er at høytstående politikere skal delta og at utfordringer rundt tjenestetilbud- og rettighetsbrudd for personer med utviklingshemming skal belyses av både personer som selv har utviklingshemming og gjennom forelesninger/innlegg fra ulike ressurspersoner. På denne måten kan organisasjonene sammen bidra til å påvirke politikere i forkant av behandling i stortinget 30. mars 2023.