Velferdstjenestene etterspør stadig økt kompetanse på arbeidsinkludering. Det er på tide at vi benytter velferdsviterens kompetanse på arbeidsinkludering for å hjelpe dem som står utenfor arbeidslivet. 

Mennesker som faller utenfor arbeidslivet faller ofte utenfor sosiale arenaer og har dårligere helse enn mennesker i arbeid. I tillegg til å ha store konsekvenser for den enkelte, medfører arbeidsledigheten enorme utgifter for den norske stat. Det er noen grupper som særlig utmerker seg blant de arbeidsledige. Ledigheten rammer oftest familier med lavt utdanningsnivå og lav inntekt, funksjonshemmede, mennesker med psykiske lidelser, 1. og 2. generasjons innvandrere og rusavhengige. 

Dette er grupper der man ofte ser en opphopning av sosiale problemer, og de er ofte i kontakt med hjelpeapparatet. Arbeidsledighet rammer altså de fleste grupper som FOs medlemmer jobber med. Ledigheten er gjerne bare en del av en utfordrende livssituasjon. Samtidig vet vi at arbeid bidrar til et sterkere sosialt nettverk, større grad av rutiner i hverdagen, opplevelse av mening og mestring, mindre økonomisk stress og flere andre helsefremmende effekter. I tillegg er det mange terskler å komme over for å komme ut i arbeid.

Arbeidsledige opplever ofte hull på CVen og manglende kvalifikasjoner til stillinger, de kan vegre seg for å forplikte seg til arbeid dersom de har psykiske eller sosiale utfordringer, og det kan være vanskelig å få tilrettelagt arbeidsplassen tilstrekkelig til at de opplever å kunne mestre arbeidet sitt. Det er derfor behov for mer kompetanse om arbeidsinkludering på tvers av profesjoner, brukergrupper, tiltak og systemer i velferdsstatens sosiale tjenester. 

Arbeidsinkludering er kjernekompetansen til velferdsviterne. Samfunnet trenger et nettverk som fanger opp de som står i fare for å falle utenfor arbeidslivet eller som allerede har falt utenfor. Dette krever at utformingen av arbeidslivet er inkluderende og tilretteleggende for dem som er særlig sårbare for arbeidsledighet. Gjennom å tilpasse arbeidsplasser og stillinger, kan velferdsviteren gjøre utformingen av arbeid og arbeidsplasser tilgjengelig for dem som trenger tilrettelegging for arbeid. De har også kompetanse i utvikling av velferdstjenester. Velferdstjenestene våre er store og komplekse systemer med en rekke forbedringspotensialer. 

Velferdsvitere har kompetanse i blant annet arbeidspsykologi, sosialøkonomi, psykologi og saksbehandling. Velferdsviterne jobber blant annet i NAV, rusomsorgen, på barnevernsinstitusjoner, i fengsel og i tjenester for utviklingshemmede. Med andre ord jobber de med mennesker som er sårbare for arbeidsledighet. Likevel benyttes spisskompetansen deres sjeldent på arbeidsplassen, på tross av at de har potensialet til å være en viktig ressurs i kollegiet når det kommer til arbeidsinkludering for tjenestens brukere. Ved å i større grad benytte seg av velferdsviternes kompetanse mener FO-Studentene at tjenestene kan bli styrket. I et kollegia bestående av ulik kompetanse bør det ikke være naturlig at alle skal gjøre den samme jobben. 

FO-Studentene oppfordrer til å benytte seg av velferdsviternes spisskompetanse innen arbeidsinkludering for å sikre gode tjenester til våre brukere.